I påsken brakte Aftenposten nyheten om at Norges første lesbiske prest, Hilde Raastad, ønsker å bli løst fra ordinasjonsløftet. Hun orker ikke lenger belastningen i å arbeide i en organisasjon hvor hennes valg av livspartner ikke blir anerkjent og er avgjørende for ansettelse. Nylig har Den norske kirke avsluttet årets kirkemøte - uten at spørsmålet om gifte homofile og lesbiske kan være prester har vært oppe til votering.

For meg, som heterofil prest i Den norske kirke, er det viktig at Raastads handling ikke blir glemt, og at andre kirkesaker ikke tar bort fokuset fra dette spørsmålet. For oss som er glad i, og har vært engasjert i, Den norske kirke siden ungdomstida kan det lett oppstå en oppgitthet: Diskriminering av lesbiske og homofile er så hverdagslig at man slutter å la seg opprøre over dagens praksis. Raastads handling henter oss tilbake til alvoret: At noen mennesker er ekskludert fra å arbeide i Den norske kirke på grunn av ikke-faglige kriterier - nemlig at de har en partner som har det samme kjønnet som dem selv. Det ville gitt like lite mening om det var hudfarge eller nesefasong.

Selv har jeg erfart kraften i følelsene i dette spørsmålet, også fra motsatt side. I 2008, da den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt, lagde Hamar menighet og Skeiv Ungdom Innlandet en gudstjeneste hvor vi takket og feiret den nye loven. Under gudstjenesten ble en stein kastet opp midtgangen i kirken med stor kraft. Heldigvis ble ingen skadet, og akkurat da kjentes det viktigere enn noen gang at biskop Solveig Fiske satt i benkeradene sammen ungdommene og menighetens ansatte. Jeg har aldri opplevd noe liknende i en gudstjeneste i all den tid jeg har gått eller arbeidet i Den norske kirke.

Som heterofil prest i Den norske kirke oppleves kirkens manglende anerkjennelse av lesbisk og homofil kjærlighet som en etisk uholdbar situasjon. Det påvirker hvordan jeg opplever Den norske kirke som arbeidsgiver, og i hvilken grad jeg kan kjenne stolthet over å være tilknyttet organisasjonen. I mange sosiale sammenhenger opplever jeg det som belastning å være prest. Ikke fordi man som prest tilhører en liten yrkesgruppe som ofte er omgitt av fordommer, men først og fremst fordi Kirkens vakling i et menneskerettighetsspørsmål gjør at den holder en lavere etisk standard enn resten av samfunnet. Det er rett og slett pinlig å arbeide i en organisasjon som snakker med store ord om Gud, nåde, godhet og frigjøring, samtidig som den praktiserer å sette noen mennesker utenfor arbeidsfellesskapet på grunn av deres legning.

Kirkens avvisning av homofil kjærlighet har fått og får mange destruktive konsekvenser. Først og fremst rammet dette homofile og lesbiske selv: Selv kjenner jeg en pensjonert kirkelig ansatt som har måttet leve som singel hele livet på grunn av sin legning, og det har gjort inntrykk når vedkommende har fortalt om ensomheten og savnet etter å ha noen å dele liv og alderdom med. Vedkommende har også fortalt om nedverdigelsen og avmakten i å oppleve at det mest intime ved en selv blir redusert til en «sak» som blir diskutert på utallige møter. Jeg håper at det vil komme en dag da kirken tar inn over seg hvilke lidelse dens diskriminering har skapt. Homofile og lesbiske fortjener en unnskyldning fra Kirken, slik tatere og samer har fått.

En annen konsekvens av dagens praksis er at Den norske kirkes mulighet til å framstå som en troverdig og relevant organisasjon svekkes. I de siste årene har mye av fokuset i menighetsarbeid og fra sentralkirkelig hold gått til arbeid med Gudstjenestereformen og Trosopplæringsreformen. Men hvor mange vanlige kristne mennesker - småbarnsforeldre, pensjonister, studenter, skoleungdom - vil engasjere seg eller ha verv i en organisasjon som diskriminerer på grunn av seksuell legning? I kraft av å være et etisk spørsmål er Kirkens anerkjennelse av homofil og lesbisk kjærlighet avgjørende for om disse reformene i det lange løp blir suksesser, og om målet om økt deltakelse i kirkens folkevalgte organer blir nådd. For hvorfor skal samfunnet ta det kirkelige lederskapet på alvor i saker som asylbarn og klima, så lenge Kirken ikke klarer å ta et utvetydig standpunkt i møte med lesbisk og homofil kjærlighet?

Kirkens syn på homofil og lesbisk kjærlighet får også konsekvenser for kirkens mulighet til å være en samtalepartner for vår tid i seksualetiske spørsmål. Seksualitet er en sterk drivkraft i mennesket, hvor både nytelse, kjærlighet, tillit, glede, men også maktulikhet, sårbarhet og utnyttelse spilles ut. Derfor trenger samfunnet uavhengige, ikke-kommersielle aktører som kan bidra med etisk refleksjon på dette området. Som studentprest har jeg blitt invitert av Skeiv Ungdom inn på deres arenaer for å samtale om det som oppleves som relevante seksualetiske problemstillinger for ungdom og studenter: Åpne forhold, SM, avstandsforhold, polyamorøse forhold og «fucking friends». Et mer allment fenomen er nettdating, et område fullt av etiske gråsoner. Denne formen for dating gir store muligheter for gode og varige relasjoner, men skaper også arenaer for å forbruke og lure andre mennesker. Så lenge Den norske kirke på topplanet henger igjen i homofilispørsmålet, framstår den som håpløst utdatert i et samfunn hvor helt nye problemstillinger seiler opp som viktige og vanskelige seksualetiske spørsmål. Og når kommer tiden da Kirkemøtet skal rette en unnskyldning til hvordan den, og andre kristelige organisasjoner i tiåra fram til 1978, kjempet mot loven om selvbestemt abort, og slik var med på å hindre kvinner i å få muligheten til å bestemme over og ta vare på egen seksualitet, eget liv og omsorg for barn som allerede var født?

April og mai måneder er tid for at presten møter sommerens brudepar. Sammen planlegger man den store og gledelige begivenheten. I samtalen med vordende brudepar har jeg blitt stått av den himmelropende urettferdigheten i at disse parene får en kirkelig vielse som ramme rundt sin kjærlighet. Ikke fordi deres kjærlighet er kvalitativ annerledes eller sterkere enn lesbiske og homofiles kjærlighet, men rett og slett fordi disse to parene har ulikt kjønn. Dette er diskrimineringens kjerne: At noen av uetiske grunner kan benytte seg av privilegier andre ikke får. En organisasjon som hevder å forvalte minnet om kjærlighetens Gud på jorda, burde holde seg for god til slikt.