Samlet sett ligger vilkårene nå til rette for å sende Venezuela ned i en avgrunn av blodige gatekamper, borgerkrig og en mulig militær inngripen. Tirsdag nådde spenningene nesten utålelige høyder, hvor minst sju ble drept og 61 skadet i voldshandlinger i fem delstater, og 135 er i etterkant arrestert. Dette kommer fordi Henrique Capriles forlanger omtelling av stemmene fra søndagens presidentvalg, som han offisielt såvidt tapte mot Nicolás Maduro. Maduro gikk først inn for det samme, men det nasjonale valgrådet, hvor hans tilhengere har makta, vil likevel bare foreta en delvis kontroll og har allerede utnevnt ham til valgt president. Fredag skal han avlegge eden i Nasjonalforsamlinga.

Hvorfor arvingene etter Hugo Chávez ikke vil ta omtelling er pussig, men de føler det trolig som en ny ydmykelse etter et ydmykende valg. Venezuela har et svært sikkert opplegg for å stemme. Velgerne stemmer elektronisk og får samtidig utskrevet en papirstemme som de legger i stemmeurna. Urnene kan etterpå, om ønskelig, telles opp og tallene sammenliknes med de elektroniske tallene. Ny opptelling ville trolig ikke fratatt Maduro hans knappe seier, men det kunne ha dempet sinnene. Capriles ga tirsdag sitt bidrag til å roe ned tilstanden ved å avlyse en stor demonstrasjon som var tillyst onsdag i Caracas. Like før hadde Maduro lagt ned forbud mot denne marsjen.

Venezuela er i akutt ettervalgskrise. Velgerne ga ikke landet noe politisk flertall, bare to halvdeler. Samfunnet er svært polarisert. På begge sider av den dype kløfta som splitter landet, er det tegn til splid i rekkene. Volden i gatene er fryktinngytende, antall drap blant verdens høyeste og skytevåpen vrimler overalt. Økonomien er i krise, prisene stiger, matvarer mangler og strømmen blir stadig borte. Samlet er vilkårene for et blodig oppgjør er til stede. Bare dyktig lederskap på begge sider av landets dype politiske kløft kan hindre samfunnet i å synke ned i avgrunnen.

Venezuela kunne nå trenge ledere som rekker sine motstandere ei utstrakt hånd. Samfunnet har alvorlige utfordringer som det trengs et visst samarbeid om å håndtere. Men i stedet griper man mulighetene til hisse opp motstanderne. Under et ordskifte om gateopptøyene i Nasjonalforsamlinga spurte presidenten, Diosdado Cabello, hver av representantene for opposisjonen om de anerkjente Maduro som valgt president, før de fikk ordet. Ettersom de ikke svarte ja, fikk de heller ikke tale. I delstaten Miranda, hvor Capriles er folkevalgt guvernør, har presidenten i delstatsparlamentet gitt ham 24 timer på å komme seg tilbake på jobb i stedet for å lage bråk i hovedstaden, ellers blir han avsatt.

Den knappe seieren for Maduro kom åpenbart som en kalddusj for chavistene, og det er tegn til splid og misnøye med Maduro i rekkene. Cabello, som var hans utfordrer til å etterfølge Chávez, mante valgkvelden til «dyp sjølkritikk». Men det var Chávez som, mens han lå på sjukeleiet på Cuba, samlet sine nærmeste medarbeidere der og utpekte Maduro. De kubanske lederne kan nok ha hatt et ord med i laget. Maduro har etter et ungdomsopphold med politiske studier på øya vært regnet som en Cuba-venn.

Capriles har utført et politisk mesterstykke ved å få samlet den før splittede og retningsløse opposisjonen. Han klarte å holde den samlet etter valgnederlaget mot Chávez i oktober i fjor og førte den nesten til seier nå. Spørsmålet er om han klarer det videre og om opposisjonen kan stille samlet til neste valg til Nasjonalforsamlinga. Landet trenger en parlamentarisk opposisjon, og med den styrken den viste nå, kan Maduro og hans regjering bli nødt til å samarbeide for å få vedtak gjennom.

Hvis Maduro og hans folk leser utfallet av valget klokt så må han ta hensyn til det halve folket som stemte på Capriles. Og han må ta tak i de store og vanskelige oppgavene som Chávez etterlot seg på hjemmebane. De vil kreve alle hans politiske krefter og alt han har av penger. Da hjelper det ikke så mye for Castro-brødrene om Maduro er Cubas beste venn. Både folk og ledere på øya har god grunn til å frykte framtida. Og Maduro kan ikke prøve å spille den rollen som Chávez spilte i Latin-Amerika og andre deler av verden.

Den bolivarianske revolusjonen har fått et skudd for baugen, for den var i ytterste grad et enmannsverk. Arvefølge innen et regime etter eneveldige herskere er alltid vanskelig. Chávez bygde verken opp institusjoner eller etterfølgere til å fullføre sitt politiske livsverk. Derfor står han igjen som bokstavelig talt enestående.