FILM: Melanie (Melanie Lenz), en trettenårig jente med stor mage og melkeaktig myke lår og overarmer, kjøres taust avgårde av tanten sin. Som alltid i filmene til regissør og manusforfatter Ulrich Seidl har publikum følelsen av å være på vei til et over gjennomsnittet ubehagelig sted, der tabuer går i oppløsning og driftene rår.

Farlig begjær

I de to foregående filmene i «Paradis»-trilogien har forutanelsen stemt: «Paradis: Kjærlighet» ble med Melanies mor Tereza på sextur til Kenya og «Paradis: Tro» fulgte den fanatisk religiøse tantens vei inn i klosteraktig isolasjon. Melanie er på vei til en slankeleir for ungdom, en steril institusjon i bleke nyanser av grått og grønt som viser alle tegn til å tiltrekke seg folk av feil slag. Treneren med den skingrende fløyten elsker å bjeffe til tenåringer.

Men det er den androgynt pene legen i femtiårene (Joseph Lorenz) som fanger Melanies interesse. Plutselig har hun stadig litt vondt et eller annet sted. Legen, på sin side, er ikke så avvisende som han burde være.

Tittelen på Seidls trilogi henspiller på et sted menneskene ble jaget vekk fra mot sin vilje, men østerrikerens Eden er et sted man oppholder seg med blandede følelser. Det kan være vanskelig å holde blikket på lerretet mens handlingen sakte og ufortrødent beveger seg i en retning den ikke bør gå.

Nådeløs og humanistisk

Seidl skraper borti sider ved det menneskelige som man ikke liker å tenke på at finnes. Han setter seg ikke til doms over menneskene, men registrerer fra lang avstand, med sine foruroligende urørlige, strengt symmetriske bilder, hva som skjer når forskjellige behov, instinkter og interesser møtes.

Det tjener ham til ære at han aldri dømmer. Han blir kalt nådeløs, fordi han er så ufravendt, men kan også sees på som dypt humanistisk i sin insistering på at også Terezas forbindelser med mannlige prostituerte og legens dragning mot Melanie er en del av kartet over det kuperte terrenget som er menneskelige lengsler, at det er mulig å forstå selv for den som misbilliger.

I «Paradis: Håp» stopper han forresten tidligere enn i de to foregående filmene, han lar ikke seg, eller oss, skli så langt ned i søla som tidligere. Like greit, i grunn.

Ikke grublegrunn

Seidl er viktig på grunn av det han viser frem. Men han gjør ikke så mye mer enn å peke. «Paradis: Håp» gir ikke grobunn for videre grubling slik uforglemmelige filmer gjør. Egentlig er det en ganske enkel, rettlinjet fortelling, om noe som skjer på filmen og i verden utenfor. At den gir så lite bakgrunnsinformasjon, gir så få forklaringer, er en styrke, men også en svakhet. Det blir mindre å ta tak i for sultne hoder.

Men det er deilig bare å se de boblende samtalene mellom Melanie og venninnen Verena (Verena Lehbauer), som utveksler romantiske og seksuelle erfaringer og håp. Sistnevnte er flere enn førstnevnte.

Freidige jenter

Overvektige barn skildres ofte i mediene som usikre ofre for et skjønnhetsfanatisk samfunn, men disse jentene er fnysende, freidige, blottet for motivasjon, respektløse overfor reglene, smugfestere og ihuga skulkere. Seidls gode håndlag med amatørskuespillere gjør scenene mellom de to levende og naturlige, og det er umulig ikke å tenke på hvor langt det er mellom hver gang noe tilnærmet like troverdig er å se på norsk film.

Slik blir Seidls lukkede verden svært livsnær. Innerst har institusjonen et hardt dunkende hjerte.