TV-SERIE: Aller først: Har tittelen gitt deg store forventninger knyttet til hvem denne serien handler om, er det bare å legge dem bort først som sist. Eller i hvert fall litt til side.

For mens Hannibal Lecter — psykolog, kannibal og seriemorder udødeliggjort av Anthony Hopkins i «Nattsvermeren» (1991) — rett nok har en vesentlig rolle, er det mye greiere å forholde seg til den som fra starten er den egentlige hovedpersonen, og det mest interessante ved denne serien: Spesialetterforsker Will Graham (Hugh Dancy).

Plaget geni

Vi møter Will i en intens og blodig åpningsscene, der han med kirurgisk presisjon visualiserer en brutal morders handlinger.

Will har nemlig mentale evner som er både til velsignelse og forbannelse, en Asperger-variant som gir ham enestående intuisjon, men også plagsomt sterk empati og store problemer med sosiale situasjoner.

Det hindrer ikke FBIs psykologiavdeling i å hanke ham inn når de står fast i jakten på åtte sporløst forsvunnede jenter. Med seg får han snart dr. Hannibal Lecter, som skal holde et øye med Wills ustabile psyke.

Tettpakket tempo

Handlingen i «Hannibal» finner sted i tiden før Lecter avsløres som kannibalistisk drapsmann, i opptakten til den to ganger filmatiserte boka «Den røde drage».

Det går unna i de to første episodene. Plottet er tettpakket intrikat, kreativt og blodig spennende, og evner å ta oss på senga med overraskende sjokkeffekt.

Men der det er naturlig at autisten Will har noen heseblesende resonnementer, blir det et problem når selve fortellingen skaper forvirring ved å kutte hjørner i informasjonsstrømmen.

Det er dessuten noe umusikalsk over det ikke ubetydelige hintet av «CSI» og «Bones» i de tekniske gjennomgangene og «en seriemorder per episode»-formatet (inkludert tilfanget av klin sprø mordere med usedvanlig oppfinnsomme drapsmetoder).

Personlighetsløs Hannibal

Til gjengjeld er det hele lekkert ekspressivt filmet og klippet, og sammen med et usedvanlig nærværende lyddesign suger det effektivt inn i de avgjørende øyeblikkene.

Ved siden av karakteren Will, og Hugh Dancys vibrerende tolkning av ham, er det seriens store pluss.

Men så var det Hannibal, da. Der Will har en nerve som inviterer til engasjement, framstår Hannibal i Mads Mikkelsens skikkelse som en utilnærmelig og litt kjedelig steinfigur. Og da hjelper det ikke at scenene som leker med hans morderiske tendenser og ukonvensjonelle matvaner er humoristisk hintende snarere enn fryktfremkallende.

Det antydes etter hvert et psykologisk spill med Will som kan bli interessant å følge, men enn så lenge framstår Hannibal til sammenlikning ganske endimensjonal. Og dét er ikke en av skrekkhistoriens mest kjente figurer verdig.