Nord-Koreas diktatorrevy er selve kroneksempelet på injeksjonsstrategi.
Befolkningen får sprøytet budskapet rett inn i hjernen via øynene og ørene. Det er så drøyt at vi ikke fatter at noen kan tro på det.
Kjell Terje Rigndal, retorikkekspert
Landsmoderen: Gjennom 40 var Ri Chun-hee regimets ansikt, nesten mer enn diktatoren selv. Da Kim Jong-il døde av hjerteinfarkt på toget på vei for å inspisere en åker i fjor, kunngjorde Chun-hee tragedien til folket i en flom av tårer.
Kollektivt sammenbrudd: Dagsrevyen viste også hvordan folk på gatene dynket fortauene i tårer fordi de aldri ville få solskinnssmilet til Kim Jong-il igjen.
Fire modus. Ifølge PR-ekspert Jarle Aabø, bruker de nordkoreanske fire ulike stemmeleier alt etter hva slags "nyhet" de melder. Alvorlig og flatt for opplesning av dekreter fra myndighetene, euforisk glede ved atomprøvesprengninger og andre nasjonale triumfer, den bunnløse sorgen hver gang en Kim dør og et aggressivt, stakkato språk når det handler om fienden - de imperialistiske yankeene fra USA og sørkoreanske marionetter.
Malerisk: Tv-publikumet får høre at fienden flyter i ormeslim.
Bronsestatuer: Som i mange diktaturer tilbes statuer av de allmektige lederne. Her er Kim Il-sung og Kim Jong-il udødeliggjort, tilsynelatende til glede for befolkningen.
Patriotisme i blomsterkurv: Disse to undersåttene uttrykker sin ærefrykt for diktatorstatuene gjennom en bugnende blomsteroppsats. Barna får ikke nok å spise og befolkningen tuktes, men de må forstå at alle tilgjengelige ressurser må gå til militær opprustning.
Trompetfanfare. Vignettbildet viser en statue av tre arbeidere som holder sine hammere og sigder mot himmelen.
Klipp, til studio.
En vever kvinne i rosa, tradisjonell chima jeogori, en slags koreansk kimono, sitter foran et bakgrunnsbilde av Nord-Koreas hellige fjell Paekdu. Hun senker hodet ærbødig mot fjernsynskameraet. Lar stillheten fylle eteren et lite sekund.
Så smeller hun til:
Nord-Korea blir nødt til å knuse de bandittaktige imperialistene! Knuse USA og de sørkoreanske marionettene. Til siste mann!
Sånn kan en Dagsrevyen-sending på nordkoreansk arte seg.
Når nyhetsoppleserne i verdens siste stalinistiske diktatur roper ut sine meldinger, skjelver fienden av frykt.
Stemmene til Nord-Koreas svar på Ingvild Bryn, Nina Owing og Ingerid Stenvold vibrerer av følelser og favner bredt i tonefall. De er regimets røst, talerør for Kim Jong-un i egen, lubne person. Nord-Koreas statlige nyhetsbyrå — som leverer alle nyheter til alle medier i landet — slår det fast selv:
Ankerkvinnens stemme er mektigere enn en rakettoppskytning.
Tv-nyhetene forteller at Seoul kan bli et hav av flammer. De omtaler amerikanske og sørkoreanske politikere som idioter og avskum. Skildrer malerisk hvordan fienden flyter i ormeslim.
- Disse pussige propagandasendingene er så langt fra norsk Dagsrevyen som det er mulig å komme. Det omvendte av fri presse, sier Solveig Tvedt, sjef for NRK Dagsrevyen om sine asiatiske kolleger i statskanalen Korean Central Television (KCTV) i Pyongyang.
KCTV er den eneste kilden for tv-nyheter i landet. Hver kveld fylles 1,2 millioner fjernsynsskjermer, hovedsakelig i byene, med «den rene sannheten». Retorikkekspert Kjell Terje Ringdal kaller det for kroneksempelet på en injeksjonsstrategi:
- Befolkningen får sprøytet budskapet rett inn i hjernen via øynene og ørene. Det er så drøyt at vi ikke fatter at noen kan tro på det.
Han rister på hodet.
- Det fins bare én sannhet i Nord-Korea, og denne sannheten tvinges ut gjennom den stakkars ankerkvinnen. Tenk om Nina Owing eller Ingvild Bryn hver kveld skulle skreket ut på Dagsrevyen at Jens Stoltenberg er suveren. Vi ville dødd av latter. En så til de grader ensrettet propaganda funker bare i et land der innbyggerne har minimalt med andre impulser.
Historisk sett har det koreanske folk aldri skutt en pil eller kastet en stein på USA, men USA har truet oss gjennom generasjoner med blodskutte øyne, for å erobre oss. (...) Problemet er Sør-Korea, de militære gangsterne som løper ærend for USA uten å ane hvilke motiver de tjener! De sørkoreanske autoritetene beveger seg som roboter og synger som papegøyer!
Gjennom 40 år tilhørte ankerkvinnens stemme Ri Chun-hee (69). Som en nasjonens bestemor var det hun som personifiserte regimet, nesten i like stor grad som Kim Il-sung selv, og etter ham Kim Jong-il, bestefar og far til dagens diktator Kim Jong-un. Chun-hee kom fra en fattig familie fra Kangwon, en bakgrunn myndighetene mente ga henne troverdighet. Istedenfor journalistutdannelse studerte hun drama på Pyongyangs Universitet for teater og film, før hun ble rekruttert av staten til å bli KCTVs ansikt.
Bare to ganger gjennom sin lange karriere hadde Ri Chun-hee dårlig nytt å meddele det nordkoreanske tv-publikumet:
Ved diktatordødsfallene i 1994 og 2011.
Begge gangene gråt hun floder av tårer i tv-ruta i flere uker. Statskanalen fulgte opp med bilder av den ubeskrivelige sorgen der vantro mennesker gråt åpenlyst på gata.
De dynker fortauene i tårer, sønderknuste over at de aldri skal få se igjen smilet hans som var som solskinn, forklarte nyhetsstemmen.
Også høytstående medlemmer av Koreas Arbeiderparti hulket høyt og slo knyttnevene i bordet.
Etter at ankerkvinnen ble pensjonert i fjor, har hun sørget for å opplære sine navnløse etterfølgere i den samme melodramatiske tradisjonen for nyhetspresentasjon.
Jarle Aabø, PR-rådgiver med politisk kommunikasjon som spesialitet, besøkte selv Nord-Korea i fjor. Han analyserer seg fram til fire ulike modus i de nordkoreanske nyhetene:
- Et alvorlig, flatt toneleie til opplesning av dekreter fra myndighetene til befolkningen. En oppvisning i euforisk glede, når det meldes om nasjonale triumfer, alt fra at man har funnet opp en ny type plastikk eller skutt opp en rakett. Så er det den store sorgen, hver gang en Kim dør, og til slutt kommer det hatefulle og stakkato militære språket når USA og Sør-Korea «truer Nord-Korea og tvinger dem til å forsvare seg».
Aabø humrer.
Den eksplosive gleden, euforien som skal tenne tv-publikummet, rive dem med seg i patriotisk henrykkelse, er ikke ulik retorikken til norske sportskommentatorer, påpeker han.
- For en som ikke kan norsk, kan lyden av norske sportskommentatorer som heier fram Petter Northug høres nesten like skremmende ut.
Patosen i nordkoreansk nyhetsformidling handler likevel ikke bare om propaganda og undertrykking, mener teaterviter Julie Rongved Amundsen som tar doktorgrad på masseoppvisninger i Pyongyang og har gjennomført to forskningsopphold i Nord-Korea.
- Vi har å gjøre med en kulturell forskjell. Måten de snakker på, i en syngende, deklamerende stil. Helt fra barna er bitte små, er de er lært opp til å framføre regler for tilskuere. Det teatrale er en del av kulturen. De er ikke vant med en muntlig, avslappet stil. Det offisiøse og teatrale i nyhetsopplesningen skaper en distanse til folket, tror hun.
- Det er kommunikasjon ovenfra og ned. Fra øverste hylle til aller nederste hylle.
Journalist Bent Skjærstad i TV2 Nyhetene besøkte Nord-Korea i mars i år.
- Nordkoreanerne føler at verden misforstår dem, sier han.
- Jeg møtte ansatte i Nord-Koreas eneste tv-kanal, som har som oppgave å følge med på hvordan forskjellige internasjonale medier dekker situasjonen i landet. De synes at mye av det som fortelles om landet er feil. Ved en del anledninger har de et poeng. For det er ingen tvil om at informasjonen og kunnskapen vi her i Vesten har om Nord-Korea er svært mangelfull.
Mikal Hem, forfatter av boka «Kanskje jeg kan bli diktator», er enig.
Med motsatt fortegn.
Det fins dimensjoner i den nordkoreanske nyhetsdekningen som er verre enn vi begriper.
- Det omverdenen sjelden får med seg, er den ekstreme rasismen. Nordkoreanerne får høre at de tilhører en helt spesiell rase. De er rene, naive og uskyldige, som barn, mens amerikanerne er det ondeste og mest degenererte av alle folkeslag, sier Hem.
- Overfor sin egen befolkning, framstiller ikke regimet seg som så krigersk, men heller som et offer for amerikansk og sørkoreansk aggresjon. Målet på sikt er å frigjøre befolkningen i Sør-Korea, som er okkupert av de amerikanske yankeene.
Vi blir nødt til å slå tilbake med sverd, når fienden angriper med kniv. Plaffe ned fienden med hagle, når fienden retter en rifle mot oss. Vi er beredt på å sende av sted våre kraftigste atomstridshoder. (...) Når knappen er trykket på, vil ild bli åpnet og straks ild er åpnet, vil alt stå i flammer.
Ofte går de to tingene uansett ut på ett: Å spre frykt. PR-rådgiver Aabø sier det sånn:
- Alle nyheter hver eneste dag skal minne om at noen er ute etter oss og Kim passer på. Det er sånn regimet holder på makta. Forsvinner frykten, forsvinner Kim.
Ser «de imperialistiske yankeene» på tv? Følger amerikansk etterretning de nordkoreanske nyhetssendingene på jakt etter visse signalord som kan bety alvor?
Stein Tønnesson ved Institutt for fredsforskning (Prio) forsker på fred og krigsfare i Øst-Asia og følger spenningen.
- Nord-Koreas åpne nyhetssendinger er en dårlig kilde til informasjon for amerikansk etterretning, sier han.
- Satellittovervåking av hva som faktisk foregår av bevegelser i terrenget er mye viktigere for USA. Observasjoner av troppeforflytning og mobile ramper for rakettoppskyting som blir plassert ut, forteller mye mer enn ordene som kommer ut av munnen til nyhetsoppleseren. I tillegg fanger amerikansk etterretning opp elektronisk kommunikasjon mellom Pyongyang og lokale, militære kommandosentraler.
Tvinger ikke den krigshissende retorikken uansett regimet til å gjøre alvor av truslene?
- Ikke nødvendigvis. Befolkningen kan tro at truslene hadde effekt hvis ingenting skjer, sier Tønnesson.
Ja, hva med tv-seerne. Aksepterer de virkelig den endimensjonale sannheten de får presentert?
- Det er umulig å foreta statistiske undersøkelser av det, men min oppfatning er at de fleste tror på det de får fortalt. Hvis man leser avhopperhistorier, forteller de gjerne om en «lykkelig» barndom, at det var først i voksen alder de begynte å tvile og stille spørsmål. Troen på at diktatoren er snill er omtrent som norsk barnetro på Jesus, sier teaterviteren, Rongved Amundsen.
- Nordkoreanerne tør ikke annet enn å nikke, for ellers blir de henrettet eller sendt i konsentrasjonsleir, påpeker retorikkekspert Ringdal.
Hvilke forhold nyhetsoppleserne jobber under, kan man bare spekulere i.
Framfører ankerkvinnene sine hissige taler direkte fra Kim med en Kalasjnikov i ryggen? Kreative og kritiske får de neppe lov til å være. Men myndighetene vet å påskjønne den som gjør jobben sin med entusiasme og glød.
Gamlemor sjøl, Ri Chun-hee, er for lengst utropt til «Arbeiderheltinne» og får æren for å ha oppfunnet det regimet mener er en uovertruffen journalistisk stil.
Mens den nordkoreanske befolkningen sulter og tuktes, nyter hun sine gamle dager i en flod av privilegier:
Bosatt i et moderne hus med vestlig fashion i klesskapet og luksusbil i garasjen.
tlo@dagbladet.no
De gjengitte sitatene er hentet fra nordkoreansk statsfjernsyn KCTV via You Tube, både fra nyhetsankerets opplesning og fra innslag vist på nyhetssendingene.
Klipp, til studio.
En vever kvinne i rosa, tradisjonell chima jeogori, en slags koreansk kimono, sitter foran et bakgrunnsbilde av Nord-Koreas hellige fjell Paekdu. Hun senker hodet ærbødig mot fjernsynskameraet. Lar stillheten fylle eteren et lite sekund.
Så smeller hun til:
Nord-Korea blir nødt til å knuse de bandittaktige imperialistene! Knuse USA og de sørkoreanske marionettene. Til siste mann!
Sånn kan en Dagsrevyen-sending på nordkoreansk arte seg.
Når nyhetsoppleserne i verdens siste stalinistiske diktatur roper ut sine meldinger, skjelver fienden av frykt.
Stemmene til Nord-Koreas svar på Ingvild Bryn, Nina Owing og Ingerid Stenvold vibrerer av følelser og favner bredt i tonefall. De er regimets røst, talerør for Kim Jong-un i egen, lubne person. Nord-Koreas statlige nyhetsbyrå — som leverer alle nyheter til alle medier i landet — slår det fast selv:
Ankerkvinnens stemme er mektigere enn en rakettoppskytning.
Tv-nyhetene forteller at Seoul kan bli et hav av flammer. De omtaler amerikanske og sørkoreanske politikere som idioter og avskum. Skildrer malerisk hvordan fienden flyter i ormeslim.
- Disse pussige propagandasendingene er så langt fra norsk Dagsrevyen som det er mulig å komme. Det omvendte av fri presse, sier Solveig Tvedt, sjef for NRK Dagsrevyen om sine asiatiske kolleger i statskanalen Korean Central Television (KCTV) i Pyongyang.
KCTV er den eneste kilden for tv-nyheter i landet. Hver kveld fylles 1,2 millioner fjernsynsskjermer, hovedsakelig i byene, med «den rene sannheten». Retorikkekspert Kjell Terje Ringdal kaller det for kroneksempelet på en injeksjonsstrategi:
- Befolkningen får sprøytet budskapet rett inn i hjernen via øynene og ørene. Det er så drøyt at vi ikke fatter at noen kan tro på det.
Han rister på hodet.
- Det fins bare én sannhet i Nord-Korea, og denne sannheten tvinges ut gjennom den stakkars ankerkvinnen. Tenk om Nina Owing eller Ingvild Bryn hver kveld skulle skreket ut på Dagsrevyen at Jens Stoltenberg er suveren. Vi ville dødd av latter. En så til de grader ensrettet propaganda funker bare i et land der innbyggerne har minimalt med andre impulser.
Historisk sett har det koreanske folk aldri skutt en pil eller kastet en stein på USA, men USA har truet oss gjennom generasjoner med blodskutte øyne, for å erobre oss. (...) Problemet er Sør-Korea, de militære gangsterne som løper ærend for USA uten å ane hvilke motiver de tjener! De sørkoreanske autoritetene beveger seg som roboter og synger som papegøyer!
Gjennom 40 år tilhørte ankerkvinnens stemme Ri Chun-hee (69). Som en nasjonens bestemor var det hun som personifiserte regimet, nesten i like stor grad som Kim Il-sung selv, og etter ham Kim Jong-il, bestefar og far til dagens diktator Kim Jong-un. Chun-hee kom fra en fattig familie fra Kangwon, en bakgrunn myndighetene mente ga henne troverdighet. Istedenfor journalistutdannelse studerte hun drama på Pyongyangs Universitet for teater og film, før hun ble rekruttert av staten til å bli KCTVs ansikt.
Bare to ganger gjennom sin lange karriere hadde Ri Chun-hee dårlig nytt å meddele det nordkoreanske tv-publikumet:
Ved diktatordødsfallene i 1994 og 2011.
Begge gangene gråt hun floder av tårer i tv-ruta i flere uker. Statskanalen fulgte opp med bilder av den ubeskrivelige sorgen der vantro mennesker gråt åpenlyst på gata.
De dynker fortauene i tårer, sønderknuste over at de aldri skal få se igjen smilet hans som var som solskinn, forklarte nyhetsstemmen.
Også høytstående medlemmer av Koreas Arbeiderparti hulket høyt og slo knyttnevene i bordet.
Etter at ankerkvinnen ble pensjonert i fjor, har hun sørget for å opplære sine navnløse etterfølgere i den samme melodramatiske tradisjonen for nyhetspresentasjon.
Jarle Aabø, PR-rådgiver med politisk kommunikasjon som spesialitet, besøkte selv Nord-Korea i fjor. Han analyserer seg fram til fire ulike modus i de nordkoreanske nyhetene:
- Et alvorlig, flatt toneleie til opplesning av dekreter fra myndighetene til befolkningen. En oppvisning i euforisk glede, når det meldes om nasjonale triumfer, alt fra at man har funnet opp en ny type plastikk eller skutt opp en rakett. Så er det den store sorgen, hver gang en Kim dør, og til slutt kommer det hatefulle og stakkato militære språket når USA og Sør-Korea «truer Nord-Korea og tvinger dem til å forsvare seg».
Aabø humrer.
Den eksplosive gleden, euforien som skal tenne tv-publikummet, rive dem med seg i patriotisk henrykkelse, er ikke ulik retorikken til norske sportskommentatorer, påpeker han.
- For en som ikke kan norsk, kan lyden av norske sportskommentatorer som heier fram Petter Northug høres nesten like skremmende ut.
Patosen i nordkoreansk nyhetsformidling handler likevel ikke bare om propaganda og undertrykking, mener teaterviter Julie Rongved Amundsen som tar doktorgrad på masseoppvisninger i Pyongyang og har gjennomført to forskningsopphold i Nord-Korea.
- Vi har å gjøre med en kulturell forskjell. Måten de snakker på, i en syngende, deklamerende stil. Helt fra barna er bitte små, er de er lært opp til å framføre regler for tilskuere. Det teatrale er en del av kulturen. De er ikke vant med en muntlig, avslappet stil. Det offisiøse og teatrale i nyhetsopplesningen skaper en distanse til folket, tror hun.
- Det er kommunikasjon ovenfra og ned. Fra øverste hylle til aller nederste hylle.
Journalist Bent Skjærstad i TV2 Nyhetene besøkte Nord-Korea i mars i år.
- Nordkoreanerne føler at verden misforstår dem, sier han.
- Jeg møtte ansatte i Nord-Koreas eneste tv-kanal, som har som oppgave å følge med på hvordan forskjellige internasjonale medier dekker situasjonen i landet. De synes at mye av det som fortelles om landet er feil. Ved en del anledninger har de et poeng. For det er ingen tvil om at informasjonen og kunnskapen vi her i Vesten har om Nord-Korea er svært mangelfull.
Mikal Hem, forfatter av boka «Kanskje jeg kan bli diktator», er enig.
Med motsatt fortegn.
Det fins dimensjoner i den nordkoreanske nyhetsdekningen som er verre enn vi begriper.
- Det omverdenen sjelden får med seg, er den ekstreme rasismen. Nordkoreanerne får høre at de tilhører en helt spesiell rase. De er rene, naive og uskyldige, som barn, mens amerikanerne er det ondeste og mest degenererte av alle folkeslag, sier Hem.
- Overfor sin egen befolkning, framstiller ikke regimet seg som så krigersk, men heller som et offer for amerikansk og sørkoreansk aggresjon. Målet på sikt er å frigjøre befolkningen i Sør-Korea, som er okkupert av de amerikanske yankeene.
Vi blir nødt til å slå tilbake med sverd, når fienden angriper med kniv. Plaffe ned fienden med hagle, når fienden retter en rifle mot oss. Vi er beredt på å sende av sted våre kraftigste atomstridshoder. (...) Når knappen er trykket på, vil ild bli åpnet og straks ild er åpnet, vil alt stå i flammer.
Ofte går de to tingene uansett ut på ett: Å spre frykt. PR-rådgiver Aabø sier det sånn:
- Alle nyheter hver eneste dag skal minne om at noen er ute etter oss og Kim passer på. Det er sånn regimet holder på makta. Forsvinner frykten, forsvinner Kim.
Ser «de imperialistiske yankeene» på tv? Følger amerikansk etterretning de nordkoreanske nyhetssendingene på jakt etter visse signalord som kan bety alvor?
Stein Tønnesson ved Institutt for fredsforskning (Prio) forsker på fred og krigsfare i Øst-Asia og følger spenningen.
- Nord-Koreas åpne nyhetssendinger er en dårlig kilde til informasjon for amerikansk etterretning, sier han.
- Satellittovervåking av hva som faktisk foregår av bevegelser i terrenget er mye viktigere for USA. Observasjoner av troppeforflytning og mobile ramper for rakettoppskyting som blir plassert ut, forteller mye mer enn ordene som kommer ut av munnen til nyhetsoppleseren. I tillegg fanger amerikansk etterretning opp elektronisk kommunikasjon mellom Pyongyang og lokale, militære kommandosentraler.
Tvinger ikke den krigshissende retorikken uansett regimet til å gjøre alvor av truslene?
- Ikke nødvendigvis. Befolkningen kan tro at truslene hadde effekt hvis ingenting skjer, sier Tønnesson.
Ja, hva med tv-seerne. Aksepterer de virkelig den endimensjonale sannheten de får presentert?
- Det er umulig å foreta statistiske undersøkelser av det, men min oppfatning er at de fleste tror på det de får fortalt. Hvis man leser avhopperhistorier, forteller de gjerne om en «lykkelig» barndom, at det var først i voksen alder de begynte å tvile og stille spørsmål. Troen på at diktatoren er snill er omtrent som norsk barnetro på Jesus, sier teaterviteren, Rongved Amundsen.
- Nordkoreanerne tør ikke annet enn å nikke, for ellers blir de henrettet eller sendt i konsentrasjonsleir, påpeker retorikkekspert Ringdal.
Hvilke forhold nyhetsoppleserne jobber under, kan man bare spekulere i.
Framfører ankerkvinnene sine hissige taler direkte fra Kim med en Kalasjnikov i ryggen? Kreative og kritiske får de neppe lov til å være. Men myndighetene vet å påskjønne den som gjør jobben sin med entusiasme og glød.
Gamlemor sjøl, Ri Chun-hee, er for lengst utropt til «Arbeiderheltinne» og får æren for å ha oppfunnet det regimet mener er en uovertruffen journalistisk stil.
Mens den nordkoreanske befolkningen sulter og tuktes, nyter hun sine gamle dager i en flod av privilegier:
Bosatt i et moderne hus med vestlig fashion i klesskapet og luksusbil i garasjen.
tlo@dagbladet.no
De gjengitte sitatene er hentet fra nordkoreansk statsfjernsyn KCTV via You Tube, både fra nyhetsankerets opplesning og fra innslag vist på nyhetssendingene.
