DET kunne vært en harry voksenvariant av en ny overdimensjonert russebuss som ble vist fram på Aker Brygge i går, men det var det ikke. Langrennslederne har noen greie praktiske grunner for å fornye utstyrsparken sin, og enda viktigere:

•• De skjønner hvorfor idretten deres nå er blitt det virkelige XXL på det norske sportsmarkedet.

Det er derfor denne kjempetraileren med et utbrettbart hus svinger ut på landeveien neste uke for sin første Norgesturne. Gjennom sommeren skal den brukes som et rullende kunnskapssenter for å spre det glade skibudskapet. Tross alt er det selve nasjonalidretten dette dreier seg om.

NETTOPP dette faste, landsomfattende grepet er utgangspunket for den raskeste veksten i norsk idrettshistorie. På bare noen år har langrenn fått et nytt, trendy image og mangedoblet sponsorinntektene sine.

Nå topper de fremste langrennsløperne alle popularitetsmålinger, og gir landslagene et helt annet inntektsgrunnlag. Skiløperne kommer med troverdighet inn som reklamefigurerer inn i stadig bredere markeder. Bare de pågående klesforhandlingene kan med en ny avtale tilføre Skiforbundet over 10 millioner kroner i kontanter pr. år.

I tillegg har veksten i de lokale og regionale sponsormarkedene gjort det mulig å samle langt flere private lag. Til vinteren blir det opp mot 25 slike lag, og dermed stiger både antallet proffe norske langrennsløpere og sjansene for at langrennsdominansen vår blir langvarig.

DENNE norske dominansen er tross alt ikke så total som vi tror. Sist vinter vant Norge med Petter Northug bare en av fire verdenscuper sammenlagt, og vi har fortsatt til gode å få fram en eneste Tour de Ski-vinner. I tillegg var Russland vinterens beste nasjon i herreklassen.

På samme vis er ressursene de beste nasjonene i mellom ikke så ujevnt fordelt. Både svensker og finner har tradisjon og økonomi, de to toppløperne fra Polen og Sveits blir garantert passet godt nok på og for å si det forsiktig:

•• Det står ikke på pengene når russisk langrenn forbereder seg til OL hjemme i Sotsji.

Gjennom de siste årene har russerne pøst inn ressurser for å hente inn det norske sportslige forspranget. De har klart det blant guttene, men den norske jentekoden forblir uløst.

KODEN er forøvrig ikke så vrien. Det dreier seg om å trene mye og riktig over mange år. Slik er det den helt spesielle norske langrennstradisjonen som har lagt grunnlaget for jentenes framgange idet dopomfanget begynte å avta for sju, åtte år siden.

Foruten den imponerende bredden i jenteeliten, var det egentlig bare den gode VM-formen som sist vinter skapte inntrykket av norsk overlegenhet. Det viser igjen fordelen av en kunnskapsbasert sport med erfaring om hvordan prestere best mulig i de viktigste konkurransene.

Og da rimer både denne smøretraileren og ansettelsen av Arild Monsen som sprinttrener.

LANGRENNSPRINT  har helt siden starten for drøyt ti år siden vært en sikker norsk medaljeøvelse med Ulf Morten Aune som tydelig sjef. Nå som resultatene er blitt hakket svakere, er det naturlig å hente inn ny kompetanse. At det blir gjort i forståelse med Aune, viser hvor solid langrennsledelsen arbeider for tida. Han og Arild Monsen blir et sterkt trenerteam.

Det er nettopp slik trygghet som er nødvendig for å forvalte de gode tidene. Norsk langrenn trenger ikke å flashe storhet. Denne sporten er først og fremst blitt sterk fordi den reflekterer norsk treningshverdag; altså et samfunn der mange har tid og mulighet til å trene. Dessuten har langrenn lenge hatt frontfigurer som skjønner hvor de kommer fra og hvorfor de er blitt så gode.

Da blir det noe annet enn en meningsløs russebil som ruller ut fra Aker Brygge.

Dette er enda et verktøy for å ta vare på det beste i norsk idrettskultur.