ALBUM: Det skulle bare mangle om ikke også platene til Håkan Hellström skulle preges av at han er blitt voksen og kanskje til og med litt satt, han som traff oss midt i mellomgulvet med småsur sang om livet i Göteborg for 13 år siden.

Albumet «Känn ingen sorg, Göteborg» var som en liten eksplosjon av ungdommelig urkraft, og livedebuten på lille So What i Oslo 2001 - i matrosdress - huskes fortsatt som ei energisk kraftpakke.

Jeg har nok ment at han har gjentatt seg sjøl noen ganger også, men «2 steg från Paradise» (2011) viste ham fra en annen side: Mer voksen, tryggere, roligere, mer dynamisk og framfor alt mer allsidig musikalsk. Han synger annerledes, også, og mykere.

Joy Division

To og et halvt år seinere drar han dette enda et stykke videre, med hyppig bruk av programmering og synther på Depeche Mode-vis. På «Pistol», «Livets teater» og albumhøydepunktet «När lyktorna tänds» kan han minne om depperockerne Joy Division i soft-utgave.

Samtidig kan noe av det nye materialet minne om hans vise-EP med coverlåter fra 2002, «Luften bor i mina steg».

Det gjør hans sjuende studioalbum mer krevende, fordi han ikke er like umiddelbar. Tekstene er mindre håndfaste og arrangementene mer intrikate. Men igjen er det de platene som trenger tid som ofte viser seg å være de beste.

Samarbeid

Hellström har nesten alltid skrevet alle låtene sjøl, men denne gang har han også fått hjelp på låtskriversiden fra musikerne og medprodusentene Johan Forsman-Löwenström og Björn Olsson. Sistnevnte har Hellström samarbeidet med til og fra.

Kanskje er det dette som har gitt ham en mer moden tilnærming.

Gammel årgang

Han fylte da også 39 år for et par uker siden. Tobarnsfar er han også blitt.

Selvfølgelig kan det merkes i musikken og tekstene, selv om låter som «Du kan gå din egen väg» og superkorte «Tänd strålkastarna» minner om «gamle, gode Håkan».

På tittellåten er han tilbakeskuende. Livet så langt, med sine mange faser, oppsummeres slik: «Jag är 16 år (...) Jag er en storm från ingenstans» via «Jag är 24 år / bara en liten gnista» til den noe overraskende erkjennelsen «Jag är 39 / Jag är ett tappat självförtroende».

Så ille kan det da ikke være, Håkan? Du stråler jo!

Ballader

Kjærlighetsvisa «Valborg» er noe av det mykeste og peneste han har laget, med strykere fra Sveriges Radios Symfoniorkester som en ekstra spiss. Vakkert er det, og det lukter full «symfonisk aften» en gang i nær framtid.

«Fri till slut», «Street Hustle» (David Bowie på svensk?) og avsluttende «Det tok så lång tid att bli ung», de to siste også med strykere, har noe av den samme roen og harmonien over seg.

De tre sporene utgjør en fantastisk avslutning på albumet, nærmest som en understreking av at det bør høres fra start til mål.

Dessuten understøtter det at rebellen Hellström definitivt er temmet.

Det gjør ikke musikken hans mindre interessant, bare litt mindre farlig - og frigjørende annerledes.