ALBUM: Sist den franske kvartetten Phoenix ga ut plate, endte det i en Grammy for beste alternative album. Det skjer nok ikke nå.

Som sist er albumet produsert med Philippe Zdar (Cassius), men der forgjengeren «Wolfgang Amadeus Phoenix» var kjennetegnet av bandets typisk gitardrevne og avslappet runde lydbilde, pøser «Bankrupt!» på med lyse, skarpe synther og et uvanlig ivrig tempo.

Rester av det beste

Dessverre viser det seg at det første fortsatt passer Phoenix best.

Vi får rester i flagrende lette «Drakkar Noir», seige «Chloroform» og riktig fine «Bourgeouis», der gjengen forsøksvis går Kavinsky og Chromatics i næringen.

Tettpakket sound

I avsluttende, 80-tallspowerpoppete «Oblique City» finner de en slags balanse, men ellers kjemper melodiene altfor ofte om å komme gjennom i et tettpakket, insisterende energisk og ofte litt — ironisk nok — kjedelig repetitivt sound.

Det spiller ingen rolle hvor mye de sier denne «svimlende lytteropplevelsen» er med overlegg — det er sjelden et veldig godt tegn å bli sliten av å høre på en popplate.