Ikonisk: Eva «Evita» Perón (Ann Christin Elverum) forsikrer det argentinske folk at det ikke er noen grunn til å gråte over henne. (Foto: Jon Petter Thorsen)
Ikonisk: Eva «Evita» Perón (Ann Christin Elverum) forsikrer det argentinske folk at det ikke er noen grunn til å gråte over henne. (Foto: Jon Petter Thorsen)Vis mer

Fargesterk «Evita»

Varme og farge kler historien om oppkomlingen Eva Perón overraskende bra.

MUSIKAL: Fredag kveld var det premiere på «Evita», årets storsatsing i Kristiansand. Regissør Lisa Kent og hennes team har gitt sørlendingene en stor, fargesprakende og påkostet versjon av historien om den argentinske presidentfruen Eva Perón — og klarer det som veldig mange ikke får til: Å få oss til å investere følelser i skjebnen til den ambisiøse, kyniske og langt på vei usympatiske hovedpersonen. Det er ingen liten bragd.

Politisk teater
«Evita» er historien om en kvinne som ligger seg oppover til å bli førstedame. I et fascistisk militærdiktatur. «Evita» en ingen enkel musikal å lykkes med. Den har ingen ordentlig kjærlighetshistorie, er befolket av gjennomgående usympatiske figurer og er kjemisk fri for humor. Og siden vi er i gang: Verken Evita eller noen av de andre har fått særlig dybde fra tekstforfatter Tim Rices hånd. Når regissør Kent likevel lykkes så bra med dette materialet, tror jeg at det er fordi hun ikke er redd for å la det lille som er av varme, komme opp og fram. Hun er smart nok til ikke å dvele ved det, og falle i sentimentalitet-fellen — dette er stadig et stykke politisk teater — men hun raser ikke videre non stop, slik andre instruktører har gjort.

Må hate kvinner
Det er musikken til Andrew Lloyd Webber, her særdeles godt ivaretatt av et mannsterkt orkester i graven og mange gode stemmer på scenen, er som er årsaken til musikalens enorme suksess verden over. Og den er stadig imponerende variert og fengende. Men enkel er den ikke. «Han som har skrevet musikken til denne musikalen, må hate kvinner», utbrøt en frustrert Patti LuPone etter å ha spilt «Evita» hundrevis av ganger på Broadway. Hun har et poeng, sangteknisk er dette utfordrende. Heidi Gjermundsen Broch kjempet innbitt og vant på Det Norske Teatret i fjor, nå er det Ann Christin Elverum som jobber for lønnen. Hun har en flott stemme, men som de aller fleste Evitaer, sliter også hun litt i noen partier. Men det kompenseres med overbevisende spill. Elverum har nok tilstedeværelse til at vi bryr oss om oppkomlingen Evita.
I rollen som Che, gjennomgangsfiguren som fungerer som en slags sosial samvittighet for Evita — samt et syngende talekor — får Hans Marius Hoff Mittet igjen vist at han er blant de beste musikalartistene i sin generasjon. Lasse Lindtner synger ok og gjør det han kan ut av den anonyme rollen som president Perón. Scenografien er effektiv, kostymene mange og flotte, koreografien fiks, og sammen med lekker lyssetting og upåklagelig lyd blir dette en helstøpt forestilling. Jo da, Agder Teater har en garantert suksess på programmet. Ingen grunn til å gråte over denne versjonen av «Evita».

Smektende: Andrew Lloyd Webbers musikk er godt ivaretatt på Agder teater. Ann Christin Elverum spiller tittelrollen i «Evita» (Foto: Jon Petter Thorsen). Vis mer