- Det er uvant for meg å gi ut ei liveplate — og med flere coverlåter, sier Unni Wilhelmsen.

Etter over tusen konserter i inn- og utland, kommer hun med sin åttende, jazzinspirerte plate - opptak fra konsert med Bodø Rythm Group og Bodø Sinfonietta. En miks av egne låter og jazzklassikere.

- Konserten var magisk, men jeg tenkte aldri at dem skulle bli plate, sier hun. Tilfeldigheter gjorde at det tyske plateselskapet Edel hørte opptaket og insisterte på å gi det ut. - Det var på tide å gjøre noe jeg ikke har gjort før.

- Men jazz? Du som offentlig har sagt at du ikke liker jazz. 

- Jeg har fått streng beskjed om at jeg ikke kan gå rundt og si det. Jazz er jo så mye forskjellig. Jeg ble ikke så eksponert for jazz i oppveksten, og da kan det være vanskelig å ta imot jazzen i voksen alder.

- Melder du overgang til jazzen?  

- Nei, er du gæren.

Brå død

I påsken døde hennes samboer gjennom elleve år og samarbeidspartner, Terje Borg, uventet og brått av hjerteinfarkt.

- En kjempestor del av livet mitt er borte. Nå er jeg ekstra glad for plata vi lagde sammen, sier hun og sikter til «Til meg» med norske tekster. De hadde flyttet fra hverandre et halvt år før han døde og var ikke lenger kjærester, men var fortsatt gode venner.

- Vi hadde ikke noe usnakket. Jeg har fått god trøst av familie og venner.

Tekstforfatteren Terje Borg var bare 56 år da han falt om ved hytta si på fjellet der han var sammen med nær familie og venner.

- Han døde i sola, midt i påsken, på det stedet der han elsket å være, sammen med dem han var mest glad i, sier hun.

Rare tanker

Hun er selvsagt preget av det som har skjedd.

- Jeg lurer på om han skjønte at han døde idet det skjedde. I begravelsen sa jeg at jeg har tenkt på døden som at alt blir mørkt. Nå har jeg begynt å håpe på at det er noe mer, at Terje får slå Knut Hamsun i sjakk eller står og fisker et sted. Han elsket sol, rennende vann og bål.

Hun har plutselig begynt å tenke på helse.

- Man får mange rare tanker. Skal jeg plutselig begynne å tenke masse på hjertet mitt? Skal jeg løpe hver dag? Slutte å spise bolle med eggekrem?

Turné med Katzenjammer

De tre siste åra har hun spilt i bandet til Sissel Kyrkjebø, vært oppvarmer for Katzenjammer i Europa og jobbet som musiker på Oslo Nye teater. Før har det vært Unni, tekstene og gitaren.

- Jeg er musikant, jeg. Jeg er blitt god til å stå på scenen alene og tar det meste på strak arm. Tidligere har hun følt at hun alltid måtte bevise — fra skratsj.

- Når jeg har fått folk til å le minst en gang, føler jeg meg trygg. Jeg er ikke lenger redd for folk. Det har jeg sluttet med.
 

Bruk og kast

Hun mener mange artister får et anstrengt forhold til pressen fordi den har en bruk og kast-mentalitet.

- Pressen er bare ute etter «å breake» nye, unge artister. Som voksen, etablert artist blir man behandlet som passé og uinteressant. I utlandet er det en helt annen respekt for voksne artister, sier hun.

Hva den neste plata blir, vet hun ikke.

- Det har skjedd så mye. Jeg har aldri tvunget meg selv til å skrive låter og tror alltid at den ferskeste låten jeg har skrevet er den siste jeg får.

Ingen Idol-type
Iblant får hun mailer fra unge jenter som skriver at hvis ingen oppdager dem snart, vil de slutte med musikk.

- De får ikke så mye respekt av meg. Min motivasjon har alltid sittet et helt annet sted i kroppen. Det handler om det som skjer mellom meg og musikken. Jeg kunne aldri ha meldt meg på «Idol».

Hun valgte aldri å bli musiker, det ble bare slik.

- Jeg har trengt litt press og dytt bak, for jeg har ikke spisse albuer.

 - Hvorfor ikke? 

- Fordi mamma kommer fra Hadeland, og der stikker man seg ikke fram. Jeg er en blanding av god selvsikkerhet og usikkerhet.