Hundre år er gått siden Marcel Proust (1871—1922) debuterte. Gyldendal utgir åttebindsverket «På sporet av den tapte tid» i ny, revidert utgave, og i kveld arrangerte forlaget en Proust-aften der det ble forelest om dikteren og verket.

Professor Karin Gundersen utgir «Kunsten eller livet? Hva Marcel Proust kan lære oss om tvetydigheten i alt som er». Hun har også gått igjennom språket i den legendariske oversettelsen til Anna-Lisa Amadou. For Amadou (1930—2002) var gjendiktningen av Proust et livsverk, utført mellom 1963 og 1992.

Anna-Lisa Amadou var en nabo i blokkene jeg vokste opp i på Tåsen, der bortimot 60 husstander flyttet inn seint på 1940-tallet. Hun kom som en fremmed fugl inn i et miljø som stort sett besto av det man kaller vanlige folk.

Alle visste alt om alle, men når det gjaldt Amadou, tror jeg ikke mer var kjent enn at hun jobbet på universitetet. Når hun sakte kom gående opp Nordbergveien på vei hjem, kunne man liksom se at hun var annerledes, hun hadde en egen klesstil, frakk i stedet for kåpe, sånn som alle andre, og skulderveske.

Det blonde håret hang rett ned på begge sider og var kuttet i en pannelugg, i motsetning til samtlige andre kvinner i blokka, som hadde permanent.

Amadou hadde en egen, gyngende gange, og hadde jeg visst hva hun drev med, ville jeg sikkert tenkt at det var fordi setningene til Proust duvet omkring i hodet hennes.

Jeg tror ikke noen i blokkene ante at hun holdt på med noe så betydningsfullt, det er lite sannsynlig at noen i det hele tatt hadde hørt om Marcel Proust. Enkelte, særlig mødrene, var riktignok med i en såkalt lesesirkel, der de kjøpte ei bok hver i den lokale bokhandelen, som deretter gikk på omgang. Men Marcel Proust var nok ikke med i utvalget.

Plutselig dukket Amadou opp i Aftenposten, som i 1969 kjørte en kronikkserie kalt «Vårt århundre i speilet». Fantastisk!

Jeg var avisbud, og hver natt når jeg åpnet pakken, var det første jeg gjorde, å sjekke om en ny artikkel sto på trykk; om Kafka, Hesse, Woolf, Joyce, Mann, Fitzgerald, Camus, Lawrence, Gide, og selvsagt Proust, presentert av damen som daglig gynget forbi på fortauet.

Jeg klippet ut artiklene og limte dem inn i en bok, som jeg har ennå. Når jeg ser på utvalget, slår det meg at disse klassikerne fortsatt er gyldige.

Kunne man lagd noe slikt i dag, med helt nye navn? Kanskje, men ville det bli like tungvektig?

Jeg tror ikke det. Det er jo disse man henviser til; Solstad, Knausgård, Sunde, og alle de andre.

«Verden slik den fortoner seg for Marcel Proust når den er blitt avkledd det forsvarsverk vår fornuft har klart å reise omkring den, er altså en flimrende verden hvor former dukker opp og forsvinner og alt skifter,» skrev Amadou en vinterdag i 1969.

Ord jeg slukte etter å ha gått runden og spredd budskapet i nabolagets postkasser. Marcel Prousts bøker var «et forsøk på gjennom språket å fatte om tilværelsen, gripe hele det nett av mytologiske forestillinger, av overleverte billeder og symboler, som våre liv holdes oppe i.»

Slike ord skaper fest i hjernen, hos en 18-åring som nettopp har gått med avisa, ved et respatexbord i en boligblokk der alle forsvarsverk for en stakket stund var revet bort.