Da jeg åpnet vinduet og fylte rommet med frisk aprilluft, oppdaget jeg liv i et hjørne. Et par hybelkaniner, så store at de ikke lenger kunne oversees, beveget seg i trekken. Skal? Skal ikke? Jeg vegret meg i det lengste, men skjønte at det ikke var noen vei utenom. Så tok jeg meg sammen — og hentet støvsugeren.
Det høres ut som en dårlig unnskyldning for å slippe unna husarbeid, men jeg nærer et dypt og inderlig hat til støvsugere. Min aversjon mot denne infernalske innordningen grunner i vaskeekte angst. Lukten av varmt støv kombinert med lyden av en hissig motor, får hårene i nakken til å reise seg.

Den begynte bra, slik bursdager som regel gjør. Jeg fylte fire eller fem og følte meg stor. Modig. Tøff. Endelig en av de store guttene, liksom. Jeg levde i denne villfarelsen til den siste gaven var pakket ut. «Hvordan gikk det», het boka, og handlet om alt det skrekkelige Mummitrollet og Mymlen opplevde etter at de hadde vært og hentet melk til Mummimamma. Da jeg fant Tove Janssons klassiske billedbok igjen i en butikk forleden, oppdaget jeg at det var mange detaljer jeg hadde glemt, men det var også påfallende hvor godt jeg husket andre ting, spesielt en tegning omtrent midt i boka, der Mummitrollet havner i støvsugeren til Hemulen.
«Maskinens store, stygge trakt dro Mummitrollet inn med makt, og ned i slangen — en — to — tre! — ble melk og Mymle suget med! Der var det grusomt mørkt og kaldt og meget støvet overalt, og Mymlen fløy og melken fór og Mummitrollets skrekk var stor. Han skrek på mamma, stakkars troll, men mamma var på annet hold ... »

Bildet av det stakkars trollet, som sammen med rusk, rask, et fiskebein og et par store edderkopper ble sugd gjennom den trange slangen, var det nifseste jeg hadde sett til da. At det selvfølgelig gikk bra med både Mummitroll og Mymle (de ble reddet av Lille My som tilfeldigvis kom forbi med en saks), spilte ingen rolle. Skaden var gjort, og støvsugeren ble etter det aldri tatt fram i mitt nærvær. Så jeg levde forholdsvis bekymringsfritt helt til jeg skulle på teater for første gang. Hvilket stykke jeg så, har jeg glemt. Det jeg husker er den gryende mistanken som etter hvert slo ut i full angst — for støvsugere. På teateret. Da jeg kom, hadde jeg lagt merke til at de lange gangene i teaterets garderobe var teppebelagt, og til tepper hørte støvsugere. Og så store tepper krevde nok en enorm støvsuger.
Så midt i forestillingen klarte jeg ikke sitte stille lenger, jeg måtte forsikre meg om at alt var trygt. En forståelsesfull mamma — og en ditto garderobedame — beroliget meg ved å vise at teaterets støvsugere ble trygt oppbevart i et bøttekott. Som kunne låses.

Jeg har en barndomskamerat som i dag er psykiater. I forbindelse med denne spalten spurte jeg ham om hvor vanlig barns angst for støvsugere var. Etter å ha undersøkt litt, kom følgende svar fra eksperten: «Jeg vet at katter er veldig redd for støvsugere. Når det gjelder barn, finner jeg det kun nevnt som en relativt sjelden fobi hos barn med autisme! Det er bl.a. lyden de reagerer på. Enten var du et sjeldent sensitivt barn (det kan jeg ikke huske deg som ;-), eller så er dette et lite beskrevet fenomen hos friske barn ... »
Men min barndomskamerat er en smart og forstå-elsesfull kar, så han la hyggelig til at selv om det åpenbart er forsket lite på dette, forekommer det nok.
Og man bør ta godt voksne menneskers motvilje mot støvsugere på stort alvor.

Det er lenge siden jeg var redd støvsugere, men jeg har ennå til gode å bli venn med én — om aldri så praktisk, nødvendig og stillegående den måtte være. Så hvis du lurer på hvorfor mannen, kona eller samboeren din skygger banen når du nevner støvsuging, trenger det ikke å ha med latskap eller en generell misnøye med husarbeid å gjøre. Det kan være et barndomstraume som spiller inn. Da må det tas hensyn.
Bare spør psykiateren.