Når man hører ordet «internettkultur» går tankene gjerne til kommentarfeltene- og de sosiale medienes nærmest demonstrative mangel på takt, tone og alminnelig høflighet. På disse foraene finner man en språkføring og en debatteknikk som før verdensvevens inntreden var forbeholdt veggene på offentlige toaletter. De gir skjellig grunn til å mistenke at Internett er spesialdesignet for å stille menneskets aller nedrigste og minst aktverdige tilbøyeligheter til skue. Men den lave terskelen for deltakelse, og den dertil tilhørende kortpustede iveren etter å bidra, gir seg også utslag i mer konstruktive foreteelser. De mest framtredende blant disse er de mange såkalte memene som regelmessig skyller innover nettsamfunnene.

Et mem er en enkel og lettfattelig kombinasjon av ord, lyd og/eller (levende) bilder, uten noen konkret avsender eller opphavsperson, som spres og utvikles på kollektiv basis. Begrepet favner alt fra stillbilder av cheeseburgersultne katter og gapende endetarmsåpninger til klipp av røykende indonesiske toåringer og egenproduserte «Harlem Shake»-videoer. Et av de seinere årenes mest populære og utbredte memer er den brede hyllesten av bacon. Disse komplekse memene feirer baconet og dets bacon-het med en utrettelig entusiasme, og er like talløse som de er oppfinnsomme og omskiftelige. De er også - man hadde nær sagt naturligvis - enerverende på grensen til det uutholdelige.

I likhet med andre memer har baconhysteriet en lei tendens til å finne sin vei inn i selv de mest anstendige nettfora. Deres energiske koketteri kan infisere selv de mest siviliserte samtaler, og tvinger en til å forholde seg til ukjente medmenneskers barnlig troskyldige utforskning av det nye mediet. Som mem utmerker bacon seg med sine sterke bånd til den materielle verden. De siste årene har det dukket opp en hel liten nisjeindustri som går hånd i hånd med nettbasert lovprisning av det røkte kjøttproduktet. Foruten utallige slagordpregede t-skjortemotiv og ymse andre baconmønstrede plagg, kan den dedikerte baconentusiast blant annet handle baconwunderbaum, baconsprit, baconpopcorn, baconkonvolutter, baconleppepomade, baconsalt, baconsjokolade, baconkondomer, baconmarmelade og såkalt Baconnaise.

Det meste av dette både lukter og smaker naturlig nok ganske så avskyelig. Da jeg for noen år tilbake var på omvisning på Brooklyn Brewery i New York fortalte omviseren en smule forlegen at de hadde forsøkt å brygge baconøl, men at de hadde sett seg nødt til å kaste det, da det var udrikkelig. Spørsmålet er om dette i praksis hadde hatt noe å si for salget. Årsaken til at disse produktene selger er ikke at de smaker godt; jeg tviler på at selv amerikanske smaksløker er såpass lemlestede at de virkelig setter pris på den industrielt framstilte smaken av røkt svinekjøtt i sjokolade, salt og leppepomade. Snarere selger produktene på grunn av noveltyfaktoren og symbolverdien. Man kjøper ikke Baconnaise fordi man tror det er godt - sannsynligvis har man ikke engang til hensikt å smake på det - man kjøper det fordi man synes bacon er «awesome».

Og det er mange mennesker på Internett som synes bacon er awesome. Det er i det hele tatt ytterst få ting som i henhold til nettet er mer awesome enn bacon - den eneste virkelige konkurransen synes å komme fra katter og Joss Whedon. Spørsmålet er hvorfor det nettopp er bacon som har blitt gjenstand for denne flittige kultdyrkelsen, og ikke, for eksempel, ost, biff eller sjokolade.

Bacon har en svært karakteristisk smak, kan inkorporeres i andre retter, og er i henhold til konvensjonell kostholdslære ikke ansett for å være spesielt sunt. Dermed er det nærliggende å se omfavnelsen av bacon som et standpunkt mot samtidens hysteriske fokus på kosmetisk helse; en selvsikker fot i bakken som sier at det finnes viktigere ting i livet enn en slank midje og en lav BMI. Bacondyrkelsen dukket opp i kjølvannet av en generell kulinarisk oppvurdering av tradisjonell arbeiderklassemat i USA, og har dermed også et snev av en tidstypisk underdogromantikk over seg. Men dette kan ikke alene forklare baconmemets vedvarende popularitet.

Ettersom de skapes, distribueres og videreutvikles, på kollektiv basis av et utflytende nettverk bestående av et ukjent antall tusen individer, er internettmemer kanskje det kulturuttrykket som er best egnet til å avsløre en kollektiv underbevissthet. Et mems popularitet er prisgitt nettsamfunnets luner, og de virkelig populære memene må derfor antas å ha en dypere klangbunn enn hva deres banale overflate gir inntrykk av. I så måte er det et sentralt poeng at bacon er et utpreget vestlig produkt - og viktigere; et vestlig produkt laget av svinekjøtt.

Baconhysteriet dukket opp i en tid med store spenninger mellom den muslimske arabiske verden og det intervensjonistiske, kristen-sekulære vesten. Denne spenningen utgjør det siste tiårets definerende kulturelle konflikt, og på nettet har den gitt seg utslag i både halshuggingsvideoer og grov rasistisk sjikane. Baconmemet har altså vokst fram i et klima hvor denne gnisningene mellom vestlig og arabisk kultur har vært en konstant faktor. Og det at muslimer ikke spiser svinekjøtt er en av få faktaopplysninger om islam som er allmennkunnskap i Vesten.

Det er noe trygt, maskulint og ujålete over bacon. Det maner fram forestillinger om en enklere tid da mat var mat, og man ikke behøvde å telle kalorier eller bekymre seg for hvorvidt ens medmenneskers religion eller livsstilsforpliktelser forbød dem å spise det man serverte dem. Baconmemet kan altså sees som en befestning av tradisjonelle vestlige verdier i møte med både radikalisert islam og en kostholdsdiskurs som er like inkonsekvent som den er hysterisk.

For uansett hvor infantilt, forvirret og irriterende bacongnålet framstår, bunner dets vedvarende popularitet i forestillingen om en pågående kulturkamp. I så måte må det sies at denne hyllesten av røkt svinekjøtt representerer et utpreget høflig utløp for den defensive konservative impulsen som steller i stand så mye trøbbel i den vestlige verden. Det er slik kulturkamp bør føres i et sivilisert samfunn. Ikke som en serie med harmdirrende angrep eller vage, megetsigende beskyldninger om forræderi, men som en selvsikker feiring av symbolske fasetter av ens egen kultur. I et Vesten som strever like mye med sitt eget forvirrede toleransebegrep som med utfordringer utenfra, representerer en slik entusiastisk, ikke-sjåvinistisk feiring av vestlige tradisjoner en mulighet for å gi utløp for kulturelle spenninger uten å gjøre seg skyldig i annet en stilmessige overgrep.