FILM: Det mest underholdende med Iron Man-filmene har vært Robert Downeys uforutsigbarhet. Uten hans ironiske, rappkjeftete karisma ville suksessen vært betraktelig mindre. Dessuten var han menneskelig. En våpenprodusent som bestemmer seg for å kjempe for fred. Som gjennomgår en utvikling man kan leve seg inn i. Som kan bryne seg på en relativt menneskelig skurk i form av en glattbarbert Jeff Bridges.

I 3-ern har han slått seg til ro. Han har fått sin Pepper (Gwyneth Paltrow), men kjemien er ikke all verden. Jeg savner en blondine eller to som skriver i Vanity Fair og slår litt gnister. Den mest erotisk ladete scenen oppstår når Tony Stark må slåss med en sexy alien og tilintetgjøre henne (hun er strengt tatt ikke en alien, men har en kroppstemperatur på 3000 grader, sånn omtrent).

Resten av filmen er relativt barnevennlig. Null sex med Pepper. Lite klinings. Og en mengde slåssing uten blod, i og med at jern ikke blør og skurkene er laget av en type genmanipulert, virusinfisert, glødende, selverstattende stoff som smelter jern.

Man in a can

Det jeg prøver å si, er at man sliter med å gi Iron Man-karaktereren et innhold. Han ytrer også selv en frykt for å bli «a man in a can». Regissør Shane Black og hans medforfattere har løst dette ved å gi Stark angstanfall. Han har kjipe drømmer og er våken 72 timer i strekk.

Av skurkene er det bare en som skinner, Ben Kingsley. Mye av humoren er flyttet over fra Stark til Kingsleys Mandarin, mens Guy Pierce er mer stereotypisk.

I actionscenene gir alle jernet - regissør, Downey, spesialeffektmakere, lyddesignere og hele hurven. Det er sprakende gøy, men man når også et metningspunkt, i og med at alle kling-klong-karatespark og kompakte supervåpen ikke balanseres mot en tilsvarende kraft i karakterutviklingen.

Mini-Stark

Det gjøres også flere ukloke valg i selve historien. Den amerikanske presidenten er en ren pappfigur, omgitt av heseblesende patriotisme som en noe desillusjonert Tony Stark ikke engang gidder å problematisere. Starks viktigste oppgave i denne filmen er å ikke bli drept. Han går inn og ut av diverse jerndrakter så ofte at det blir monotont, noe filmskaperne må ha oppdaget, siden de tryller fram en tolvårig mininerd for å gjøre Stark mer menneskelig (jeg lover å ikke bruke det ordet flere ganger nå), men det føles manipulerende.

Og på toppen (eller bunnen) av det hele, har man konvertert hele stasen til 3D etter filming. Kjære Marvel, jeg ønsker meg en superhelt som nedkjemper 3D!