FILM: «Blåtur» markedsføres som en thriller, men rekker aldri å bli verken spennende eller skummel. Til gjengjeld er den gradvis mer forvirrende, inntil jeg gir opp alle forsøk på å skjønne hva som foregår.

La oss først si noen ord om opphavet til filmen, som har sitt utgangspunkt i 40-årskrisa til den allsidige bergensforfatteren Bjørn Sortland. Han ble koblet sammen med to økonomistudenter ved NHH som også drev med film, hvorav den ene, Ivar Aase (22), er oppført som regissør. Med et mikrobudsjett på én million kroner, manus av Sortland og tomme lokaler ved Dale psykiatriske sykehus utenfor Sandnes, satte de i gang.

Gode referanser

I to av rollene finner vi et pent kjærestepar, Silje og Kaspar (Julie Rusti og Dan Skjæveland). De er på randen av samboerskap og Silje vil teste om Kaspar er hel ved, en ikke stikker av. Derfor bestiller hun en noe spesiell «blåtur» (tenk David Finchers «The Game») og drar til den forlatte anstalten. Allerede før de går inn, har Kaspar nevnt «Twin Peaks» og «The Shining», slik at vi vet hvor filmskaperne legger lista.

Pussigheter

Et noe mer voksent par (Vegar Hoel og Berte Rommetveit) er med og arrangerer blåturen som Silje har betalt for. Det snakkes om lobotomering, paranormale episoder og en pasient som forsvant, så jeg forventer at det vil komme et par skrekkfilmatiske støkk etter hvert. I stedet får vi en mengde ingredienser på jakt etter en oppskrift. En skikkelse (eller to) med maske og sveiseapparat. En døv mann som leker Jackson Pollock. Barnebokforfatter Philip Newth som uutgrunnelig blåturarrangør. Skuespillere som kunne fungert helt greit i en innpakning à la «Fritt vilt», men som her blir hengende og dingle mellom replikker og pussigheter.

Dialogene prøver å forklare hva som foregår, men det hele faller i fisk. Full forvirring både foran og bak kamera. Det ville være en god idé for hele filmteamet å studere både Fincher, Lynch og Kubrick noe grundigere.