Myten om den svake og passive jøden som uten motstand lot seg føre inn i gasskammeret er seiglivet, og omtalen av det heroiske opprøret i Warszawa-gettoen har ofte hatt en undertone av «unntaket som bekrefter regelen». I disse dager er det 70 år siden opprøret brøt ut og det er på høy tid å snu på problemstillingen: Hvilke forutsetninger fantes det i akkurat denne gettoen, på akkurat dette tidspunktet, som gjorde det mulig for en utsultet, fornedret og elendig bevæpnet jødisk befolkning å ta beslutningen om kjempe - koste hva det koste ville?

I et essay i tidsskriftet Studies in Contemporary Jewry kritiserer den ledende holocausthistorikeren Israel Gutman den manglende innsatsen for å dokumentere og belyse jødisk motstand mot nazistene. I åra rett etter krigen, og i sjokket over holocausts uhyrlige omfang, «virket det naturlig» for historikere og filosofer å fokusere på «hvorfor jødene var så lett bytte for nazistene», skriver Gutman. Dette ga seg utslag i spekulasjoner om en iboende jødisk passivitet. Som Hannah Arendt uttrykte det; aldri var der mer uskyldige ofre en disse, likevel gikk de verken til opprør mot eller angrep på sine mordere.

Særlig langt i denne retningen gikk selve nestoren i holocaust-forskningen, amerikansk-jødiske Raul Hilberg. I sitt storverk The Destruction of the European Jews fra 1961 slår han fast at:

«Reaksjonsmønsteret til jødene karakteriseres av et nesten komplett fravær av motstand. I sterk kontrast til den tyske propagandaen finnes det svært få beviser for verken åpen eller skjult jødisk motstand. Over hele Europa manglet jødene motstandsorganisasjoner, oppskrifter for væpnede aksjoner, ja, selv planer for psykologisk krigføring.»

Det er harde ord. Og de er feil.

Nyere, komparative studier av jødisk motstand viser at det fantes organiserte motstandsbevegelser i de fleste av de store jødiske gettoene, med konkrete planer om væpnede aksjoner. Gutman og andre viser at det myldret av små undergrunnsgrupper som drev aktiv propagandakrig mot tyskerne og forsøkte å oppildne gettoenes innbyggere til kamp.

Et eksempel er gettoen i Vilnius i Litauen. Det var der det første oppropet om væpnet motstand ble skrevet og publisert. Den legendariske appellen ble skrevet av Abba Kovner, som i desember 1941 var del av en liten motstandsgruppe. Med egne øyne hadde han sett hvordan Einzatskommandos systematisk massakrerte jøder i utkanten av byen. Kovner skrev:

«La oss ikke gå som lam til slaktehuset. Det er sant at vi er svake, uten beskyttelse, men det eneste svaret på mord er motstand. Brødre, det er bedre å dø som frie kjempende enn å leve på drapsmennenes nåde. Stå imot, stå imot, til siste stund.»

Men i Vilnius, som i andre gettoer, gjorde den jødiske ledelsen alt de kunne for å dempe frykten. Judenratene,

styringsorganene som ble innsatt av nazistene, ble innbilt - og ville tro - at så lenge man samarbeidet kom bare noen få til å bli drept. Så lenge alle arbeidsføre jøder bidro til krigsindustrien ville hoveddelen av den jødiske befolkningen bli spart. Det er et logisk resonnement, og det er vanskelig å felle noen moralsk, etterpåklok dom over denne tenkemåten. Men lederen for Judenratet i Vilnius, Jacob Gens, gikk lenger, og samarbeidet aktivt med nazistene om å pågripe og knuse Kovners gruppe. Helt til det siste insisterte Gens på at det kun var snakk om «omplassering til Estland».

Kovner sendte emissærer til gettoene i blant annet Warszawa og Bialystok for å utveksle informasjon og bygge nettverk - stikk i strid med Hilbergs påstand om et komplett fravær av koordinering - og Kovner fikk detaljerte rapporter om Warszawa-opprøret. Hovedproblemet over alt var å få tak i våpen. På høyden, høsten 1943, besto Kovners gruppe av opp mot 200 menn og kvinner, omtrent det samme antallet bevæpnede som i Warszawa-gettoen. Men motstanden var splittet, og i Vilnius fikk de aldri tyngden av den jødiske befolkningen med seg. Oppstanden mislyktes og Kovner flyktet fra gettoen og sluttet seg til partisaner i skogen, slik tusenvis av jøder over hele Europa også gjorde.

Så hvorfor lyktes man i Warszawa? Nøyaktig de samme bedragerske mekanismene var jo i sving der? I «The getto fights», utgitt allerede i 1945, gir Marek Edelman, en av lederne for opprøret, den beste beskrivelsen jeg har lest av mentaliteten som rådet i gettoen i begynnelsen. For å få fortgang i deportasjonsprosessen lovet tyskerne tre kilo brød og en kilo marmelade til alle som meldte seg frivillig.

«Sulten blåste opp fantasien om de tre lysebrune, nybakte loffene, med sprø skorpe, til man ikke kunne tenke på noe annet. Smaken, som man nesten kunne føle i munnen, og den kjente, deilige lukten, tåkela sinnet og gjorde det umulig å ta inn over seg det som ellers ville vært så innlysende. Antallet som lengtet etter de tre kiloene med brød var så stort at transportene, som nå gikk to ganger om dagen, med 12000 personer, ikke fikk plass til dem alle.»

Ved utgangen av 1942 var rundt 250 000 jøder fra Warszawa-gettoen sendt til Treblinka og myrdet der. Det var bare rundt 50 000 igjen da opprøret brøt ut - en vesentlig faktor. Etter en lengre periode med opphold i transportene, trodde mange at nå var det slutt, nå skulle ingen flere deporteres. Samtidig hadde motstandsbevegelsen klart å koordinere seg på tvers av alskens politiske motsetninger og danne en felles kampkomité (ZOB). Etter at lederen for Warszawas Judenrat hadde tatt livet av seg, oppsto det et maktvakuum som ZOB grep. De befestet sin autoritet gjennom å likvidere den forhatte sjefen for det jødiske politiet, og samarbeidet med den polske undergrunnen om å smugle inn det (lille) som kunne oppdrives av våpen.

Når deportasjonene brått startet opp igjen på nyåret i 1943 ble siste rest av desillusjon i gettobefolkningen blåst bort. Men det var likevel ikke gitt at flertallet ville støtte et væpnet opprør, som attpåtil var dømt til å mislykkes. Det avgjørende stemningsskiftet kom ved en tilfeldighet.

18. januar ble en liten gruppe motstandsfolk plutselig fanget opp i en folkemengde som var beordret å gå til deportasjonsplassen. Som en slags håpløs, siste gest fyrte de av sine våpen. Tyskerne, som hadde hørt rykter om et kommende opprør, fikk full panikk og trakk seg ut. Deportasjonene ble umiddelbart stoppet og en berusende, frigjørende seiersfølelse spredte seg i hele gettoen. «Dette øyeblikket av suksess veltet tyskerne ned fra deres allmektige pidestall», skriver Edelman, det var mulig å stikke kjepper i hjulene selv til verdens mest formidable militærmakt.

Da det planlagte opprøret startet tre måneder seinere hadde man sluttet rekkene, og innbyggerne barrikaderte seg i kjellere og på loft. Etter tre uker hadde tyskerne jevnet nesten hele gettoen med jorda. Bare svært få av de opprinnelige innbyggerne overlevde krigen. Men ydmykelsen av fienden var et faktum, og Warszawa-jødenes trassige, rasende heltemot ga ekko over hele verden.

De sto imot, de sto imot, til siste stund.