I GÅR kom det søksmålet som tydelig forteller hva doping i toppidretten dreier seg om. Dette er ren svindel.

Om idrettstjernen er stor nok, er sånt kostbart. Som for eksempel i saken mot Lance Armstrong der det amerikanske justisdepartementet nå blir med Lance sin gamle lagkamerat Floyd Landis i en sak der offentlige krever at den falerte sykkelhelten betaler tilbake tre ganger det han fikk for å sykle for laget til det det amerikanske postverket.

Det utgjør grovt regnet rundt 810 millioner kroner for Armstrong og hans medskyldige på US Postal.

GIGANTBELØPET kan kanskje gjøre det vanskelig å holde fast i det prinsipielle i saken. Alt er visst mye større i Amerika; så også de juridiske erstatningskravene. Dessuten hjelper det ikke på forståelsen at dette er en sak som er blitt reist på grunnlag av Landis sin rolle som varsler, med mulighet for inntil 30% av erstatningssummen. Det framstår ikke spesielt sympatisk at en annen dopet syklist skal tjene grovt på å vitne om hva som egentlig skjedde i sporten.

Sammenhengen mellom doping og svindel blir uansett belyst. Det vil gjøre det lettere å få denne typen juks innen idretten plassert i en kategori som gjør dette mulig å stoppe mer effektivt. For doping i eliteidrett er kriminalitet.

IFØLGE dette kravet fra justisdepartementet har Lance Armstrong "beriket seg selv urettmessig" gjennom å dope seg til seks av sine sju Tour de France-triumfer. Postverket betalte omkring 270 millioner kroner som sponsor for laget fra 1999 til 2004, inkludert 110 millioner kroner rett til Armstrong.

Når saken kommer opp for retten vil selvsagt både skyldspørsmål og beløp bli bestridt, men Armstrongs egne innrømmelser gir uansett juridiske drøftinger rundt spørsmålet om dopingklausulene i utøvernes sponsorkontrakter.

DET ER disse klausulene som i land etter land tydeliggjør dopingens karakter av økonomisk svindel. Her vil ulik nasjonal lovgivning gi forskjellige juridiske svar, men retningen framstår ganske lik:

•• Stjernenes dopingbruk er i ferd med å bli et samfunnsanliggende.

Det synes også i den pågående spanske rettssaken mot den sentrale dopingdoktoren Eufemiano Fuentes. Der spansk idrett er blitt hengende igjen som en unnasluntrer i antidopingarbeidet, har ulike nasjonale rettsinstanser bidratt med vekslende iver. Tirsdag til uka kommer dommen i oppgjøret etter den såkalte "Operasjon Puerto" fra 2006 der det ble beslaglagt 216 blodposer fra 36 topputøvere i Fuentes laboratorium.

Siden doping i seg selv ikke var forbudt i Spania på den tida, er doktor Fuentes, søsteren hans og tre sykkelledere tiltalt for å ha skadet den offentlige helsen. Strammerammen er satt til to og et halvt års fengsel, samtidig som dommeren også vil avgjøre om idrettsbevegelsen skal få tilgang til DNA-analyser for å se hvilke utøvere som har fått manipulert blodet sitt hos Fuentes.


MEN MER enn noe annet er det Armstrong-saken som dytter fram denne utviklingen. Her hjemme førte idrettens egen dom mot Lance til sportssjef Steffen Kjærgaards innrømmelser. Det igjen gjorde at Norges Idrettsforbund innførte økonomiske dopklausuler i hele det hjemlige elitemiljøet. Slik er grunnlaget lagt for at den neste norske dopsaken mot en sentral aktør også vil omfatte et økonomisk krav om tilbakebetaling.

For dette heter svindel.