KUNSTANMELDELSE: Ida Ekblad Museet for samtidskunst 25. april—15. september 2013
AV: LINE ULEKLEIV

Synet av en handlevogn på avveie, vraket i en grøftekant eller stående forlatt på en tom parkeringsplass, inngir en helt egen følelse av grå tristesse. Banksalen på Museet for samtidskunst er nå inntatt av et titalls handlevogner, funnet av Ida Ekblad og fylt opp med skrapmetall og skrot fra vandringer i Oslo.

Det tyter ut deformerte metallstenger og voluminøse rustne flak, og med dette oppstår en type skulptur som er ladet med både sprutende energi og en latent, om enn opplagt, kritikk.
For det er den blinde trillingen av handlevogner, som stadig fylles opp med nytt innhold, som er med på å definere det moderne livet. Ekblad parerer med en subjektiv estetikk, djervt sveiset sammen.

Denne retrospektive utstillingen fyller en hel etasje på museet, som hun har brukt som atelier, og er hennes første separatutstilling på et norsk museum.
Ekblad er kjent som en av de mest omtalte unge norske kunstnerne, også internasjonalt, og har med sin frie vandring mellom medier og stilarter, i de siste årene også med en type stuntpoesi, blitt et slags emblem på kunstnerisk vitalitet.

Ekblad jobbet først med idébaserte collager, med bilder hentet fra glossy populærkultur, oppsummert i den amerikanske sweethearten Jessica Simpson poserende i bikini — etter Ekblads innspill med en klissete tyggis smack i øyet.

Rundt 2009 kastet Ekblad seg inn i et formalt abstrakt uttrykk, med formbevisste skulpturer og fargerike malerier med pastose strøk på store lerreter, med tydelig referanse til blant annet CoBrA-malerne og de abstrakte ekspresjonistene.
Kunsthistorien blir et forråd som Ekblad forsyner seg av med stor appetitt, uten noe synlig behov for å problematisere videreføringen av et formspråk.

I utstillingen inkluderer dette også et sjarmerende og vinglete keramisk uttrykk, i form av en serie arbeider kunstneren produserte for Veneziabiennalen i 2011.
Denne fritt velgende impulsen, som kan provosere enkelte, preger mønstringen, og er kanskje dens fremste styrke.

Maleriet har en fremskutt posisjon som et nærmest livsbejaende og tiltrekkende medium, som det er lav terskel for å produsere. Enkelte av disse maleriene utgjør også det svakeste leddet, da de kan virke hakket for lettvinte.
Dynamikken i utstillingen flyter som helhet fritt. Mange av maleriene har både en svermerisk karakter og en mer hardtslående fargerik eksess.

Ekblads arbeider uttrykker en uhøytidelig og uærbødig tilnærming, og de fremstår på sitt beste som kjapt fremstilte energifelt man opplever på kroppen — forførende, lekende og oppriktige.