Politiaksjonen mot romfolk i Middelalderparken denne uka er bare begynnelsen. I lengre tid har politikere over hele landet, fra begge sider, bygget opp til konflikten som nå er i gang.

Slaget på steinbruddet i Oslo i fjor sommer var bare en forsmak, har de advart. I år blir det storinnrykk. Noe må gjøres for å beskytte innbyggerne mot forsøpling og kriminalitet. Mot plagsomme tiggere og trekkspill på hvert gatehjørne.

Tiggeforbud og meldeplikt, er bare to av de drastiske forslagene, som skaper inntrykk av en overhengende fare.

Om innbyggerne i norske byer har kjent på ubehaget, bes de nå om å kjenne på frykten og avskyen.

Det er en situasjon som igjen setter våre verdier på prøve. Men alle de vakre honnørordene etter 22. juli, synes å ha visnet sammen med rosene.

I stedet sender TV-nyhetene et filmklipp av en rom som gjør sitt fornødne under ei bru med kommentaren: Han brydde seg ikke engang om at vi så ham.

Spørsmålet er om noen virkelig så ham. Eller om det har skjedd en gradvis umenneskeliggjøring, som forsvarer et slik uverdig innslag. Ikke for å vise desperat nød midt i Oslo sentrum, men søppel og urenslighet.

Med tanke på de brutale karakteristikkene som haglet i fjorårets opphetete debatt, er slike bilder spekulative.

Det mangler ikke på praktiske løsninger fra frivillige organisasjoner som har erfaring med å hjelpe bostedsløse. Sett opp toaletter, dusjer og containere, tilby et sted å overnatte. Romfolk sier de vil ha arbeid, men får ikke jobb. Er dagjobber eller sesongarbeid et alternativ? Det er vanskelig å stille krav når de i praksis ikke kan innfris.

Politikerne vil ikke tilby noen av delene. De er redde for at det vil ryktes at nordmenn behandler folk anstendig. Dessuten har kommunene ingen plikt til å ta seg av tilreisende. De får klare seg selv.

Men romfolket er ikke turister på sightseeing. De er Europas mest forfulgte minoritet; utsatt for systematisk diskriminering og trakassering og jaget fra land til land. Etter Frankrikes massedeportasjon av romfolk for tre år sida, fikk landet beinhard kritikk både fra EU-kommisjonen og FNs komité mot rasediskriminering.

Daværende president Nicolas Sarkozy blåste av kritikken og mente det bare var bløthjerta liberalere som var uenig med ham. Men den kjepphøye handlekraften viste seg å være impotent. Etter kort stund var romfolket tilbake, mens Sarkozy røyk ut.

Fattigdom og etnisk diskriminering er et felles europeisk problem, som ingen land kan unndra seg ansvar for, heller ikke annerledeslandet i nord. Den lar seg ikke stenge ute. Vi er en del av Europa, og den er her.

Om rike likestilte Norge ikke klarer å håndtere noen tusen tilreisende på en anstendig måte og i tråd med alminnelige lover og menneskerettigheter, hva kan vi forvente av land med stor økonomisk og sosial uro?

Vi er på vei inn i en tøff valgkamp. Det er grunn til å frykte at romfolkets skjebne blir en del av den, og at politikere vil slåss om å vise handlekraft. De vil forsvare den harde linja med kriminalitet og menneskehandel.

Det er riktig at fattigdom fører med seg kriminalitet, men det forsvarer ikke stempling og forfølging av en hel etnisk gruppe. Det burde nær historie ha lært oss.

Politikerne skal sørge for borgernes sikkerhet, men det handler ikke bare om å sikre mobil og lommebok. Trygghet er også fravær av frykt og motsetninger mellom ulike grupper i samfunnet.

I dag er det romfolket, i morgen kan det være en annen gruppe som utfordrer med sin annerledeshet. Det rammer ikke bare de andre, men setter sitt preg på oss alle. På hvordan vi tenker om svakhet, om etnisitet, om folk som faller utenfor. Det smitter over på politikken og til slutt på hele samfunnet.

Derfor er det et politisk ansvar å roe konflikten, finne praktiske løsninger og holde hodet kaldt når andres koker over.

Våren er ennå kjølig. Det er ennå tid før varmen setter inn.