Da Art of Sushi åpnet på Frogner i 2011, mente noen at Alex Sushi hadde fått en utfordrer som hovedstadens beste sushirestaurant. Robinson og Fredag var ikke imponerte etter sitt besøk, men to år senere var det på tide å gi stedet en ny sjanse.
- Populært, etter besøket å dømme, konstaterte Fredag, og så seg om i det åpne, fine hjørnelokalet med store vinduer mot Elisenbergveien og Gimleveien.

- Men på et sted som kaller seg Art of Sushi vil jeg da ikke ha crispy duck, sa Robinson, og fordypet seg i det omfangsrike spisekartet. Som så mange av konkurrentene holder Art of Sushi seg med et bredt utvalg asiatiske varmretter i tillegg til sushien. Det sikrer et bredere kundegrunnlag, men svekker samtidig inntrykket av kompromissløst fokus. Blikket falt på en «7 stjerners meny» til 725 kroner, der man tilbys det aller beste fra kjøkkenet.

- Vi gå for den. Det er vel her kjøkkenet virke lig viser hva det kan, sa Fredag.

Det var ikke å levere raskt, skulle det vise seg. Etter at Robinson hadde fått sin fatøl og sake, og Fredag sitt glass riesling, skjedde det ikke stort. Ikke så mye som en liten appetittvekker dukket opp, og først en drøy halvtime etter at de hadde satt seg, kom de første sashimirettene på bordet. En skrubbsulten Fredag så fascinert på det iøynefallende anretningsstativet i blankpusset stål med fat stablet oppover i høyden, og mumlet:

- Litt «syden», kanskje?

På fatene fikk tynne, vakkert presenterte skiver av havabbor, kamskjell, kveite og laks følge av hver sin saus. Laks med en saus på sesamolje, og den gamle traveren kveite med ponzu, var meget velykkede. Havabbor med trøffelolje tilsmakt med cayennepepper var mer interessant enn egentlig godt, mens kamskjellene med generøse mengder revet wasabi var mest for dem som liker det virkelig hot.

- En sjelden glede å få ordentlig, revet wasabirot og ikke den industrielle pastaen man gjerne avspises med, sa Robinson fornøyd.
Ironisk nok var det nettopp tubewasabi det gikk i resten av kvelden.

Spisevennene måtte sende lange blikk til de to kelnerne før det tomme sashimistativet ble hentet. Robinson måtte også be om en ny øl, selv om glasset hadde vært tomt en stund. Det samme var vannglassene store deler av kvelden.

- Greit at dette er en nabolagsrestaurant med relativt uformell stil. Men det er litt mye cafépreg over servicen, konstaterte Robinson.
Etter en ny, litt for lang pause, kom en innertier av en salat med lun, fritert kongekrabbe. Krabbekjøttet var silkemykt, saftig og aromatisk innenfor den sprø skorpen, og satt som et skudd med aspargestopper, japansk majones og noe som kan ha vært en teryakisaus.

- Vil dere ha neste rett med en gang, eller vente litt?, spurte kelneren da han ryddet bort etter salaten. Robinson og Fredag svarte taktisk at de ville ha mer med en gang, takk. Det fikk de ikke.

- En stor og dyr meny bør ha en kontinuerlig rytme og flyt, ikke denne stopp/start-følelsen, sa Robinson litt senere. Han hadde igjen bedt om en ny øl, og Fredag satt fremdeles med sitt første, nå tomme, vinglass.

- Jeg sa at jeg bare skulle ha ett glass, men det er jo lov for kelneren å prøve seg, eller spørre om man vil ha noe annet, sa Fredag. Det skjedde aldri.

Nigirien var meget god, og risen langt bedre enn «grøtrisen» fra forrige besøk. En rett med grillede kamskjell, østersssopp, lotusfrukt og asparges med en konjakk- og peppersaus, var derimot i kategorien god, men forglemmelig kinamat. De avsluttende makirullene holdt solid standard - om ikke helt Alex-nivå.

Så var det slutt. Noen dessert hadde man, oppsiktsvekkende nok, ikke ryddet plass til i luksusmenyen.

Etter en tur på toalettet i kjelleren, der skjøteledninger, løse varmeovner og en åpen dør til en ikke spesielt innbydende vaskekjeller skapte en noe provisorisk stemning, var Robinson klar for konklusjonen.

- Kjøkkenet er klart bedre nå enn for to år siden, og det er det viktigste. Men ordet «kunst» i navnet lover nok litt mer enn Art of Sushi kan holde.