Fattigstellet har en lang tradisjon i Norge, og ble til lenge før velferdsstatens og sosialdemokratiets inntog. Historisk sett har fattigdom til en viss grad alltid eksistert, og vi vet at opp igjennom har enkelte tatt på seg oppgaven å hjelpe fattige, enten på grunn av religiøs overbevisning, filosofisk tankegang eller av andre grunner. Synspunkter på fattigdom som fenomen og på eventuelle løsninger spriker. Noen ser på det som individets problem, noen som en systemfeil eller som en kombinasjon, og så videre. De siste åra har temaet «tigging» og «tiggere» vært heftig diskutert i mediene og sinnene har blitt satt i kok hos mange meningsytrere fra forskjellige leirer.

De fleste her til lands ser på tilgang til rent vann, toalett og dusj som en selvfølge. For eksempel er det å dusje flere ganger i uken, om ikke daglig, både nokså vanlig og ofte forventet. De aller fleste har også rikelig med klær og mulighet til både å skifte klær daglig og vaske dem med jevne mellomrom. Med dette som utgangspunkt, blir mange sjokkert om ikke provosert i møte med mennesker som enten ikke er i stand til eller - som noen påstår - ikke ønsker å etterkomme slike forventninger. I denne omgang handler dette i hovedsak om Europas fattige, blant andre Østeuropeere og romfolk, mennesker som etter hvert har blitt en synlig del av bybildet. Det kan også være snakk om rusmisbrukere eller andre som av ulike grunner er bostedsløse. Den synlige annerledesheten og ymse oppfatninger om hva som er god kultur eller god hygiene er bare én del av diskusjonen.

SV har nylig antydet at de ønsker å komme med tiltak for utenlandske bostedsløse som tigger i Norge, blant annet å tilby sanitærfasiliteter og eventuelt soveplasser. I Oslo har blant andre Frelsesarmeen drevet et slikt tilbud, særlig i kalde perioder. Et slikt tilbud er noe som flere trossamfunn og organisasjoner har jobbet sammen med kommunen om i Kristiansand, noe som har resultert foreløpig i opprettelsen av en sanitærbrakke, som drives av frivillige. Med utgangspunkt i et flerårig arbeid med utenlandske tiggere på Sørlandet, vil jeg komme med noen tanker om og erfaringer fra arbeid med og prinsippene bak slike tiltak.

Først og fremst vil jeg si at etter mitt skjønn bør slikt arbeid, om det så er med norske rusmisbrukere, tiggere, innsatte i fengsler, palliativ behandling av syke eller ensomme eldre, ta utgangspunkt i tanken om menneskeverd og medmenneskelighet. Ofte, i politisk sammenheng, blir man heller opptatt av måloppnåelse i et kvantitativt perspektiv, istedenfor de kvalitative aspektene som finnes i relasjoner og i det å fremme livskvalitet i hverdagen. At mennesker innenfor landegrensene våre har det mer eller mindre bra, er et gode i seg selv. Og jeg vil påstå at dette er ikke knyttet først og fremst til oljerikdommen vår, men til hvordan vi som mennesker behandler hverandre.

Man kan selvsagt ikke påtvinge andre «livskvalitet», men man kan legge til rette for det. Jeg ser på opprettelsen av sanitærfasiliteter som noe som generelt sett øker livskvaliteten til en bestemt målgruppe, nemlig de uten fast bopel. Hovedargumentet mot et slikt tilbud har vært at «da kommer det flere». Basert på mine erfaringer, kan jeg ikke se at sanitærbrakka i Kristiansand har blitt noen turistmagnet for tiggere; de reiser ikke til Norge først og fremst på grunn av toaletter. De siste fire åra har antallet ikke steget noe særlig, med eller uten et slikt tilbud. Selvsagt gjenstår det å se utviklinga i år også. Alt i alt har tilbudet i Kristiansand vært vellykket som et praktisk svar på hvor disse kan gjøre sitt fornødne og dusje. Brukerne har kommet med mange lovord om tilbudet.

Noen utfordringer har vi arbeidet med, både i forkant og underveis. Disse er i hovedsak knyttet til 1) definisjonen av brukergruppa og tilgang, 2) deres ansvar for rengjøring av fasilitetene og 3) hindring av at slike fasiliteter blir brukt som overnattingssted, da dette ville være i strid med reguleringsplaner og lovgivning.

Klare retningslinjer og regelmessig kontakt med brukerne bidrar til å sikre tilgangen for alle brukere og hindret at enkelte blir utelukket. Når det gjelder rengjøring har vi i hovedsak hatt positive erfaringer med at brukerne selv har rengjort inne. Ute har man hatt noen større utfordringer i forhold til oppsamling av søppel, men flere ganger, også sammen med brukerne, har dette blitt håndtert tilfredsstillende. Kristiansand kommune har i denne sammenhengen stilt med en container som nå står fast ved fasilitetene. Når det gjelder overnatting i de kaldeste periodene, har vi hatt noe overnatting i sanitærbrakka og noen har sett på det som et utfordrende etisk dilemma. I hvilken grad har man reddet liv gjennom at noen har fått overnattet der, tross reguleringsplaner og andre lover?

Tilbudet er en ideologisk handling som tar utgangspunkt i solidaritet og nestekjærlighet. Dette er veien til en mer verdig hverdag for disse menneskene. Man støtter ikke nødvendigvis tigging ved et slikt tilbud, slik som man ikke nødvendigvis støtter rusmisbruk ved å tilby husly til en rusmisbruker. Man hjelper et medmenneske. Dette viser godhet tross store utfordringer uten fasitsvar. Vi er i stand til å velge godhet uavhengig av budsjetter. Eller så bør kanskje budsjetter heller defineres av prinsipper framfor popularitet.

Fra mitt ståsted er «godhet» raushet, både i form av åpenhet overfor andre og i form av viljen til å dele goder med andre. I statlig sammenheng kan dette til en viss grad lovfestes, mens i privat sammenheng er denne rausheten, i sine forskjellige former, opp til den enkelte å utøve. I vårt rike samfunn bør kanskje flere lære å være tilfredse når man har nok - og å dele av overfloden. God økonomisk forvaltning kan være viktig, men den må ikke bli til gjerrighet eller grådig materialisme - en evig søken etter mer. Dette skaper bare falsk trygghet med grunnlag i frykten for det vi kan miste. Det er dette som virkelig gjør rike fattige.