ANMELDELSE: Det er utgitt utallige bøker om Edvard Munch, men Rolf Stenersens biografi «Nærbilde av et geni» fra 1944 står fortsatt igjen som en av de mest lesverdige. Mye av grunnen til det er at Stenersen selv var en habil forfatter og kjente Munch personlig.  

Kildetro

Det gjør naturlig nok ikke tegneserieskaper Steffen Kverneland, men ved å benytte seg av nære kilder som Stenersen, August Strindberg og ikke minst Munch selv, har han klart å komme seg usedvanlig tett innpå. Ja, Kverneland er så til de grader kildetro at han selv ikke kommer til orde utenfor de rutene han deler med kollega og samarbeidspartner Lars Fiske. Og disse scenene er betraktelig færre enn i «Kanon»-albumene, hvor Munch-historien først ble trykket.  

Dermed er det i tegningene vi først og fremst får «høre» Kvernelands stemme. Og den er et selvsikkert brøl snarere enn en knefallen hyllest. I Kvernelands versjon er ikke Munch redusert til en vakker og mystisk kunstnermyte, han er en storhaket, pompøs, engstelig, rasende, omtenksom og romantisk kunstner. Altså et menneske, om enn et med geniale talenter.  

Gjennom en kunstners øyne

Det er dette som gjør Kvernelands portrett så originalt og innsiktsfullt; Kverneland er selv kunstner, ikke kunsthistoriker eller forfatter. Han ser og forstår dermed Munch på en annen måte. Fokuset blir forflyttet, bort fra teoretiske fortolkninger og analyser og inn i det visuelle, inn i den håndverksmessige. Og er det ikke der en kunstbiografi egentlig hører hjemme?

Når Kverneland tegner at Munch maler på halvferdige malerier er det vanskelig å skjelne forskjellen, andre steder parafraserer han Munchs malerier på subtilt vis. Samtidig klarer han å holde på sin egen unike og humoristiske stil. Dette illustreres godt i rutene hvor Munch maler et portrett av Strindberg. Vi ser Munchs sobre portrett, og samtidig den grønnhudede og rødøyde modellen som står bak staffeliet og svetter, på karakteristisk kvernelandsk vis.  

Strindberg i fokus

Dramatikeren Strindberg er en komitragisk sidekick gjennom hele boka, og med alle historiene som omslutter denne eksentriske svensken er det en åpenbar fristelse å ty til ham. Kvernelands sterke fokus på årene de hang sammen i Berlin, og delvis i Paris, rettferdiggjør derimot valget, selv om Strindberg til tider stjeler rutelyset fra hovedpersonen.

Interessant er det også å se at Kvernelands karikerte versjon av Strindberg går den svenske tegneserieskaperen Fabian Göransons portrettering av samme mann i «Inferno» en høy gang. Kverneland harselerer med Strindberg, men fjerner aldri det menneskelig aspektet fra personen, og aldri, aldri blir han kjedelig. Det tror jeg Strindberg ville satt pris på.  

Fra serie til bok

Historien om Munch har som nevnt vært trykket i Fiske og Kvernelands albumrekke «Kanon». Fiske tegnet der om den tyske kunstneren Kurt Schwitters og den boka, «Merz» kom ut i fjor høst. Jeg var usikker på om kunstnerbiografiene ville stå like støtt alene, dratt ut av den dynamiske settingen de har i «Kanon», men både «Munch» og «Merz» glitrer på egenhånd. Sammen med deres felles bok om «Olaf G» har de dermed skapt en helt egen sjanger av dyptpløyende og underholdende kunstnerbiografier i tegneserieformat.

Alvorstrang

Selv om det altså ikke er mye nytt her, bortsett fra noen overganger som er justert og litt annerledes rekkefølge på historiene, byr «Munch» fortsatt på en ny leseropplevelse. I «Kanon» festet jeg meg mest ved det humoristiske, på grunn av de mange avbrekkene, men i denne langleseren kommer de alvorlige sidene tydeligere fram, og det fortjener de. Den ulykkelige kjærligheten til Millie Thaulow, det såre forholdet til faren, Dagny Juels skjebne, Strindbergs galskap. Kverneland har mye moro med Munch, men de triste, følsomme øynene han gir ham i ensomme scener er mer ømhetsframkallende enn en hundevalps.  

Fargerikt

Det større formatet er også med på å heve boka noen hakk opp fra albumene. Kvernelands  tegninger får her den boltreplassen de fortjener og fargene blir mer iøynefallende. De varierer smakfullt mellom brunmelerte tegninger på gråpapirliknende bakgrunner, penneskisser på hvitt ark, blå akvarellaktige scener og flammende infernoer for å nevne noe. At disse så harmonisk går sammen i en felles helhet er nok et bevis på Kvernelands stilsikkerhet.  

For lesere uten forkunnskaper om Munch og/eller tegneserier vil historien kanskje virke litt forvirrende ved første øyekast. Den hopper en god del og Kverneland har heldigvis ikke forenklet sitt eget uttrykk for å smiske med museumsbutikk-shoppere. Men bearbeidelsen av materialet fra «Kanon» er godt gjennomtenkt, Kverneland har utelatt noen av bi-historiene og konsentrert seg om det vesentlige, uten å ende opp med en kronologisk og kjedelig «fra vugge til grav»-fortelling. Kverneland har dermed optimert sitt eget verk og endt opp med en tegneserie som er fullt på høyde med mannen den portretterer.