... men mange formuleringer å stoppe opp ved.

Maya Troberg Djuve mtrober@online.no

mandag 29. april 2013, kl.09:44

«Nesten for alvorlig»

Forfatter: Mari Stokke-Bakken
Forlag: Gyldendal

ANMELDELSE: Hvis det finnes en ur-situasjon i norsk debutantlitteratur, så er det denne: Et menneske befinner seg i utkanten, emosjonelt og fysisk. Alene på et avsidesliggende sted beslutter han/hun at her skal det skrives.

Så også i Mari Stokke-Bakkens debutroman. Men mens mange av de skrivende skriver for å finne seg selv og et rom å leve i, vil hovedpersonen i «Nesten for alvorlig» noe annet. Hun skriver for å forsvinne.

Imot kunsten

Dirigent Helena Müller har rømt til en landsby i alpene. Hun har forlatt alt: Et suksessrikt orkester i Salzburg, og en mann - orkesterets pianist.

Helena forlater fordi hun må: «Og jeg så ham, jeg så mennesket i ham, og jeg visste at jeg aldri ville ha noe mer med ham å gjøre [...] Ble jeg værende hos ham, risikerte jeg å stagnere som lykkelig, menneskelig.»

For Helena er et vanlig liv døden. Hun vil heller falle, i mot og inn i kunsten. Musikken er å falle, tenker hun.

Ordene derimot, har hun ansett som hyklerske. Men nå, i isolasjon, skriver hun. Om Larsen, som besøker henne i drømme og minner om faren. I Helenas skrift forlater Larsen kone og et barn. Slik Helenas far forlot henne - han døde da hun var ni - og slik hun selv vil forlate alt og forsvinne.

Om forlatelse

Disse historiene om å forlate er det mest bevegende ved romanen, som har tittel etter et Schumann-stykke. Situasjonene mellom Helena og faren, og mellom Larsen, konen og barnet, er nydelig penslet ut. Som små romaner i seg selv.

Nåtidsfortellingen om Helena og prosjektet hennes oppleves ikke som tilvarende ny og original, men er mer kunstlet, mer konstruert.

Beskrivelsene av musikk tilfører mye og speiles også i romanens form. Uttrykket er rytmisk og variert. Det finnes knapt en dårlig setning i denne boka, men mange formuleringer å stoppe opp ved.

I denne artikkelen

Velkommen til debatt med utgangspunkt i artikkelen ovenfor. Tenk gjennom hvordan du vil framstå i det offentlige rom. Det er ikke forbudt å være anonym. Noen ganger kan det være påkrevet. Men i de fleste sammenhenger framstår en som skriver under fullt navn som mer interessant enn en som vil skjule sin identitet. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre i kommentarfeltet. Hensikten med en debatt er å bidra til å berike ordskiftet i det offentlige rom. Vi vil ikke ha trakassering, trusler og hatske meldinger i våre kommentarfelt.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Debattregler