KONSERT: TELENOR ARENA (Dagbladet): Med svisken «My Kind Of Town», sterkt omskrevet og med mange Lillehammer-referanser, lar Bruce Springsteen en enda større norgesvenn åpne kveldens konsert - den første av to i Telenor Arena.

Og det bare ni måneder etter at han var i Oslo og Bergen sist.

- Dette blir en spesiell kveld. Little Steven er tilbake sammen med oss, etter at han ble kidnappet av Norge, sier Bruce og introduserer nattklubbsangeren og crooneren Frank Tagliani fra «Lilyhammer».

Vår mann

Steven van Zandt smyger seg gjennom et paradenummer - med mykt storbandkomp - før konserten i det hele tatt er ordentlig i gang, selvfølgelig til enorm jubel fra 23 000 brucende hoder.

Han er vår mann, Little Steven. Han også.

Kontrasten fra tre kvelder med jyplingen Justin Bieber samme sted kunne ikke vært større. Og Bruce har bestemt seg for å kjøre hardt fra starten. Etter Little Stevens sjarmoffensiv er det rett på med «Two Hearts», «No Surrender» og «Badlands».

Fra øverste hylle, altså.

Fuzzgitar

Det drøyer ikke lenge før «We Take Care Of Our Own», «Hungry Heart» (første allsang-øyeblikk), «The River» (andre allsang-øyeblikk), en lang og herlig «Spirit In The Night» (der han drikker opp ølen til en lykkelig fan) og «Prove It All Night» rulles ut — sistnevnte etter en lang intro med Bruce som et råskinn av en fuzzgitarist.

Ferske «Wrecking Ball» minner oss om at «gode og dårlige tider kommer og går», et gjennomgangstema for den samfunnsbevisste 63-åringen helt siden starten tidlig på 70-tallet.

Pay me...

I samme gate ligger den låten som gjør mest lykke av alle, og som scorer best på allsang-mentometeret, «Pay Me My Money Down». Bruce har akkurat fortalt oss som sitter at hjernen om 90 sekunder kommer til å fortelle rumpa vår at den skal bevege seg og at den vil løfte seg opp fra stolen.

Vi må bare adlyde.   

Pause

Til tross for en måneds pause etter Australia-delen av maratonprosjektet «Wrecking Ball Tour», er det ingen stivhet å spore hos Springsteen og The E Street Band.

Snarere tvert imot, det merkes at de synes det er fint å være tilbake på veien. Og de har altså reist tusenvis av mil, over fjord og fjell, over isbreer og dalsøkk, for å hente tilbake Little Steven etter hans fem måneder lange opphold i «Lilyhammer»! 

16-mannsband

Springsteens musikalske entourage teller ikke mindre enn 15 personer, fra blåsere til komp og korister — alle ypperlige på sitt felt. Det virker som om blåserne har fått en noe viktigere rolle denne gang, på bekostning av felespillet til Soozie Tyrell.

Unasett, snakk om tight gjeng!  

Respekt

Det er ikke mulig å gå fra en Bruce Springsteen-konsert uten å nære dyp respekt for en mann som ved siden av å ha en 63-årings livserfaring og modenhet også ser ut til å ha energien og spruten - og ikke minst stayerevnen - til en 20-åring. Og dessuten: Han er en av oss.

På gølvet

Han ser ut til å like seg på gølvet. Han gjør i hvert fall stadig turer ned til publikummerne som står nærmest scenen. Springsteen har en fantastisk evne til å få publikum til å føle seg vel, uansett hvor stor hallen måtte være. Tre storskjermer hjelper også.

Han er der for alle 23.000.

Bruce er ikke en sånn som introduserer sanger, i stedet kommuniserer han på en måte som føles mye bedre - med småprat og godprat.

Feelgood, rett og slett.

200 låter

Det er bare én av grunnene til at ingen Springsteen-konserter er like, ofte er de til og med veldig forskjellige. Han har spilt om lag 200 forskjellige sanger under turneen, og kveldens show er blant de mer tradisjonelle og mindre oppfinnsomme. Det er derfor det mest forutsigbare vi har hørt under denne turneen, hvis man ser bort fra starten. Den er nok forbeholdt Norge, og bare Norge!      

Kveldens seanse klokkes inn på tre timer. Det er snaut, til Bruce å være, men det føles akkurat passe.

Tirsdagens konsert vil sikkert bli helt annerledes. Det er fint, særlig for de mange tusen som trolig er tilbake i Telenor Arena for «andre akt».

Konserten er dessverre utsolgt. Den også.