KOMMENTAR: Stadig blir verk fra verdenslitteraturen oversatt på ny. Ikke minst har Gyldendal vært aktiv de siste åra i forbindelse med sin klassikerserie, der forfattere som Ernest Hemingway og Karen Blixen er utgitt i ny, norsk språkdrakt. I disse dager kommer dessuten første bind i en planlagt nyutgivelse av Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid», der man har valgt en mellomvariant. Karin Gundersen har revidert språket i den prisbelønte oversettelsen til Anna-Lisa Amadou, noe hun begrunner både med et konservativt ordvalg, småfeil og feillesninger, men hun understreker at hun har bestrebet seg på å beholde forgjengerens rytme og stil.

Man kunne nevne mange eksempler på at det har vært på sin plass med nyoversettelser; av Shakespeare, Gogol, Conrad, Dickens, blant mange andre. Arne Dvergsdal påviser på dagens boksider betydningen av at Hans Falladas «Hva nå, lille mann?» er oversatt på ny. Mer tvilende er jeg til Kjell Arild Pollestads nylig utgitte prosaversjon av Homers «Odysseen». Resultatet er en relativt flat tekst. Det får ikke hjelpe at selveste professor Emil Smith ønsket Amund Hønningstads gjenfortelling av «Odysseen» (1943) velkommen med å si at «dens psykologiske verdi er like stor i en prosautgivelse» (Zinken Hopp skrev for øvrig en ny, forkortet prosaversjon i 1952).

Det Norge hadde trengt, var en kapasitet på linje med dansken Otto Steen Due (1939-2008), som med stor bravur gjendiktet både «Illiaden», «Odysseen» og «Æneiden» (1996-2003). En slik entusiast dukker forhåpentlig opp før eller seinere.

I mellomtida fortsetter nyoversettelsene å dukke opp. I disse dager kommer Per Qvale med en ny versjon av Thomas Mann, ei bok som har fått tittelen «Døden i Venezia». Noe som skurrer?

Du kjenner sannsynligvis boka bedre under tittelen «Døden i Venedig». Det heter byen på tysk, mens den i Italia og på norsk oftest heter Venezia. Men hittil har både Manns verk (oversatt av Kaare Lervik i 1963) og Luchino Viscontis film fra 1971 vært kalt «Døden i Venedig», mens den italienske originaltittelen lyder «Morte a Venezia». Mange vil huske at Qvale endret tittelen på «Der Zaubererg» (1924) fra «Trollfjellet» (1935) til «Trolldomsfjellet» (2002), ikke uten å få kjeft.

Til «Døden i Venezia» har Qvale skrevet et berikende etterord. Men trenger vi en ny oversettelse? Vi vet at den ustoppelige Qvale er i gang med flere av Manns noveller, med tanke på et utvalg. Lerviks «Døden i Venedig» har jeg lest flere ganger, med stort utbytte. Den ble i sin tid karakterisert som «fremragende» av en mann som Karl Brodersen. Men den skiller seg fra Qvales. Lervik har for eksempel droppet numrene på kapitlene. Seks avsnitt ut i boka får hovedpersonen et hallusinatorisk syn, overveldende skildret. Her setter Lervik punktum åtte ganger, noe Qvale har redusert til tre. Det er ellers fascinerende å følge teksten setning for setning og se hvor forskjellig ordvalg og setningsoppbygning kan være, selv om grunnteksten er den samme. Det forteller noe om hvor mye oversetterens egen språkfølelse og skaperkraft betyr, dersom noen skulle ha vært i tvil.