Levningene av rundt hundre mennesker ligger ennå under ruinene. Mange av dem døde av varmen og røyken fra brannen på søndag, eller av vannet som ble brukt for å slukke den.

Noen fikk ikke fri...

De rundt 500 antatt døde i denne verste industrikatastrofen i et av verdens fattigste land betalte en høy pris for en lav lønn.

Mange av tekstilarbeiderne i Bangladesh tjener 200 kroner i måneden. Penger spares på lønn og på sikkerhet. Ofrene er arbeiderne.

Tirsdag for en uke siden opplevde arbeiderne i Rana Plaza, som ligger i en forstad tre mil utenfor sentrum av hovedstaden Dhaka, rystelser i bygget. Etter det oppsto det store sprekker i veggene. Folk gikk til politiet og bygningsmyndigheter. Det var allment kjent at det i tillegg til de fem etasjene eieren Mohammed Sohel Rana hadde tillatelse til å bygge, så hadde han bygget tre etasjer til.

Folk var redde for at bygget skulle kollapse, og i Brac Bank, som hadde en filial i bygget, fikk de ansatte fri på den skjebnesvangre onsdagen 25. april.

Arbeiderne i de fem tekstilfabrikkene i bygget fikk derimot eksplisitt ordre fra ledelsen om å møte på jobb som vanlig. De ble beordret på jobb. Da raste bygget sammen.

En gullgruve

Bygningstillatelser som er kjøpt og sikkerhetsforskrifter som ikke følges, er vanlig i Bangladesh. I tilfellet Rana Plaza skriver Dhaka-avisa Daily Star at eieren, Mohammed Sohel Rana, brukte sine forbindelser til å få kjøpt tomta der Rana Plaza sto. Videre var det ordføreren i drabantbyen Sarav som ordnet med byggetillatelsen, selv om han ikke var autorisert til å utstede slike tillatelser.

Tekstilindustrien er dessuten nasjonens økonomiske motor. Klesproduksjonen i landet er nest størst i verden, etter Kina. Fire millioner mennesker er ansatt i industrien, og 80 prosent av Bangladeshs eksportinntekter kommer fra klesproduksjon.

For mange - som for den velstående eieren av Rana Plaza - er klesindustrien en gullgruve.

Mohamed Sohel Rana ble arrestert på søndag av Bangladeshs elitestyrker. Da var han ennå på flukt, og forsøkte å komme seg over grensa til India.

Da han møtte i retten på mandag ropte slektninger av de døde og sårede «før ham til galgen» utenfor rettsbygningen. Raseriet er stort, for dette er ikke den første bygningen som raser sammen fordi lover og forskrifter forbigås, på grunn av korrupsjon og profittbegjær. Det er bare den største.

Forbrukernes ansvar?

Der Spiegel siterer en fagforeningsleder i Dhaka, Roy Ramesch Chandra, som mener at vestlige forbrukere som krever billige klær, har sin del av skylda for katastrofen med Rana Plaza.

- Arbeiderne i Bangladesh måtte betale med sine liv slik at utenlandske forbrukere kunne kjøpe billige klær, sier han.

En av de europeiske kjedene som kjøpte klær fra en av fabrikkene i Rana Plaza, Primark fra Irland, reklamerer med at deres klær er så billige at du kan ha dem på bare en gang, underforstått at de er så billige at de kan kastes i stedet for og vaskes.

På mandag var det et møte mellom representanter for internasjonale kleskjeder som får sine klær sydd i Bangladesh, der de diskuterte arbeidsforholdene for tekstilarbeidere i landet.

De var åpne for å bidra til bedre arbeidsforhold, men sa de ikke kunne være ansvarlige for hvordan produksjonslokaler var bygget. Myndighetene må være ansvarlige for at byggeforskrifter etterleves.

Men debatten har begynt om hvordan klær produseres. Katastrofen i Rana Plaza forsterker den debatten.