DET er noen ganger det holder med bare et par enkle ord for å fortelle hva et menneske betyr for oss. Som når svømmernes landslagstrener Petter Løvberg forteller om året som er gått etter dødsfallet til Alexander Dale Oen:

- Jeg savner latteren, gleden og humøret hans, sier Løvberg.

Som en klok og erfaren trener kunne han ha sagt mye om den spesielle idrettsgutten Alexander, men det er sånt som heller kan overlates til sportsbøker og statistikker. Forresten teller dette som regel minst også i toppidretten.

DERFOR har Dale Oens hardeste konkurrenter valfartet hjem til ham ute i Øygarden lenge før de måtte dra for å hedre minnet om en spesiell idrettsmann. Alexander satte en egen standard for hva det var å konkurrere, og fikk de han fightet mot som sine nærmeste venner.

Joda; det var greit å vinne, og få stjerner krevde mer av seg selv og de nærmeste medhjelperne for å få til akkurat det. Men måten han vant på, var hele tida enda viktigere.

Det var grunnen til at han bare 23 år gammel startet sin høyst personlige boikott av sporten idet de nye heldekkende superdraktene etter Beijing-OL i 2008 gjorde svømming mest til en utstyrskonkurranse for den mest avanserte delen av tekstilindustrien. I en idrett der utøverne fra de er små lett kan bli dressert og automatisert gjennom endeløse økter dag etter dag for å komme seg raskest mulig fram i vannet, stod Alexander opp for det naturlige:

- Det er helt feil å bruke en halvtime bare på å få på seg drakta. Sånt er nærmere NASA og romfart, sa han og sluttet å konkurrere før resten av sporten skjønte akkurat det.

DET er her Norges første verdensmester i svømming blir noe annet enn en sjelden norsk vinner i en global sport. Han setter også standarden for resten av toppidretten vår.

Etter at Alexander døde var det lenge tilsynelatende smått stell for disse verdiene. Han som var blant de klareste motstanderne av doping, var savnet da vår egen eliteidrett gjennom fjoråret kavet med å skjønne hva en slik motstand også måtte bety for vår egen behandling av dopingdømte. Det var kanskje en av grunnene til at så få i toppidrettsmiljøet våget å stå fram for rettferdigheten i selve konkurransen.

ETT år etter er de verdiene i teorien blankpusset igjen. Rapporten om norsk toppidrett som nylig ble publisert, tar nettopp et oppgjør med denne gjennomgående svikten og plasserer et tydelig ansvar for hvordan vi må konkurrere igjen:

- Olympiatoppen har et særlig ansvar for å underbygge og styrke toppidrettens legitimitet i storsamfunnet, heter det på fint språk der.

Enklere sagt dreier det seg om medmenneskelighet. Det å skjønne at toppidretten har begrenset verdi både for de som driver den og  oss andre, om vi ikke lar resultatene komme i andre rekke også der.

Det er derfor latteren, gleden og humøret blir stående etter Alexander Dale Oen.

For selv de største verdensmesterne blir til slutt målt på den menneskelige faktoren.