Sist Høyre lå trygt over 30 prosent, ble Kåre Willoch statsminister. Men bølgene var krappere og sidevinden sterkere enn man kan få inntrykk av i rosenrød mimring om den rene Høyre-regjeringen. Sammen med spørsmål om miljø og vassdrag, var det likestillingskampen som satte partiet på de største prøvene. Frontene var harde, særlig i åra før brakvalget i 1981.

Da Høyres programkomité la fram sine forslag for noen uker siden, var det som denne delen av partiets fortid gjorde et byks på tre-fire tiår og landet i dagens avisspalter. Spørsmål om abort, kontantstøtte og kvinners rolle i arbeidslivet fikk nye og gamle partitopper til å støte verbalt sammen i all offentlighet. Noen av dem var med både under Willoch og i dag.

Stridsspørsmålene går like inn til Høyres ideologiske kjerne. Problemet er at kjernen er et blandingsprodukt av konservatisme og liberalisme. Den kan - heldigvis - ikke gi absolutte svar. Men det kan man ikke skrive i et partiprogram, og i alle fall ikke i en lov eller et statsbudsjett. Det er når rene ord og vanskelige saker skal kobles sammen, at striden kommer til overflaten.

I år valgte Høyres programkomité rene ord framfor å glatte over motsetningene. Den vil ha helt konkrete endringer i abortloven, slik at den ikke lenger åpner for visse fosterdiagnoser som mulig begrunnelse for abort etter 12. svangerskapsuke. Under dette ligger et resonnement partiet har støttet seg til i over et tiår, men konkretiseringen av hvilken paragraf som skal vekk, er ny. Ikke siden Høyre ga opp å samle partiet i spørsmålet om selvbestemt abort i 1980 - og fjernet hele temaet fra partiprogrammet - har partiet gått mer spesifikt til verks i denne saken. Da var det kanskje ikke så rart at det ble litt støy?

Blant dem som protesterte, var to kvinner som i 1970-åra selv bidro til å skyve Høyre vekk fra programfestet motstand mot kvinnens rett til å velge. Kaci Kullmann Five og Annelise Høegh ble omtalt som «veteraner» i Aftenpostens oppslag om årets uenighet, men for 30-40 år siden var de unge partiopprørere i både dette og andre spørsmål. Fellesnevneren var ofte likestillingspolitikk. Abortsaken var knyttet til kvinners rett til å velge på alle områder.

I dag handler fortsatt abortspørsmålet om kvinners herredømme over egen kropp - problemstillingen er fysisk gitt. Men etter at bio- og genteknologien ble et politisk spørsmål midt i 1980-åra, har abort også utviklet seg til et spørsmål om hvor samfunnet skal trekke grensene for vitenskapen. Da kan svarene bli andre enn om spørsmålet først og fremst defineres som kvinnesak. Både Høyre og andre partier har denne våren slitt med å finne svar som er gode på begge felter samtidig.

I tillegg skal Høyre hanskes med sin iboende motsetning mellom det liberale og det konservative. Også Høyre-folkene som kjempet mot selvbestemt abort i 1970-åra forbandt spørsmålet med kvinnekampen, men med negativt fortegn. Lettelser i abortloven inngikk i et bilde av normoppløsning, sekularisering og angrep på familien som institusjon. Skulle Norge forlate de kristne grunnverdiene? For de mest tradisjonsorienterte var det som om sekstiåtterne hadde blåst samfunnet av hengslene. Kullmann Five og Høegh var nærmest medskyldige i hærverk. Høyrekvinne-foreningene i Oslo og Akershus mobiliserte mot dem ved valgene i 1979 og 1981, på et svært konservativt grunnlag. De mest ytterliggående hevdet til og med at kvinners sterkt økende yrkesdeltakelse medvirket til det voksende narkotikaproblemet.

Den likestillingspolitiske opposisjonen i Høyre skapte et samlet uttrykk i den seinere altfor lite omtalte «Høyres feministgruppe». Medlemmene utga i 1979 en artikkelsamling med undertittelen «kvinnepolitisk idéskisse». Kullmann Five og Høegh var sentrale, med selskap av stigende stjerner som Mona Røkke, Astrid Gjertsen og Else Bugge Fougner. De utgjorde ingen bred fløy i partiet, men slagkraften var stor og den framtidige statsrådstettheten sterk.

Høyrefeministene er ikke lenger organisert som gruppe, men konfliktene de tok del i lever og gjør seg gjeldende også i årets programarbeid. Tydeligst i år er programkomiteens manglende enighet om kontantstøttens framtid. Et mindretall vil avslutte den som lovfestet ordning og la hver enkelt kommune velge selv. Linjene bakover er sterkest blant dem som mener at ordningen premierer kvinner som velger å gjøre seg selv mindre økonomisk selvstendige. Selvstendighet gjennom egen inntekt var siktemål nummer én også for høyrefeministene seint i 1970-åra.

Argumentet var opplagt liberalt, men bar også konservatismen i seg. Høyres visjon om selveierdemokratiet, langt viktigere enn «nyliberalismen» for Willochs generasjon, bygget på ideen om at trygg eiendom ga herredømme over eget liv. Men hvem eide familiens lille tue? Hadde kvinnen noen reell mulighet til å forlate hjemmet?

Høyrefeministene må ha smilt godt da Dagsavisen satte Oslo Høyres Heidi Nordby Lunde på sin forside med erklæringen om at «hvis du vil leve som på 50-tallet, får du be mannen din om ukepenger». Mona Røkke, seinere Willochs justisminister, var blant dem som stakk hodet lengst fram i slike saker, tidvis med det resultatet at det stanget i Willoch selv. I en debatt der de to så svært ulikt på behovet for et skattesystem som oppmuntret kvinner til å ta lønnsarbeid, slo hun følgende i bordet: Man kan ikke«betale sin togreise fra Oslo til Hamar med antall utførte arbeidstimer i hjemmet!».

Her bærer Nordby Lunde og hennes kampfeller arven videre, om enn også statusen som mindretall.

For også flertallet i partiet representerer en tradisjon. Willoch mente at familiens økonomi måtte forstås som et hele, der det var det samme om mannen tjente alt eller om ektefellene tjente halvparten hver. I hans modell måtte da også den ene med inntekt slippe toppskatt om han forsørget en familie. Hvordan familien innrettet seg, var ikke det offentliges sak. Parallellen til kontantstøttestriden er klar; familien er grunnenheten. Det er også konservatisme - den tar utgangspunkt i langsomt framvokste måter å ordne livet på.

Hvem representerer så Høyre? Den liberalt inspirerte, som vektlegger individets ansvar for egne valg, eller den konservative som først ser til tradisjonen og institusjonene?

Det finnes ikke noe endelig svar for et ideologisk reflektert Høyre, som synes dømt til indre uenighet der grensen skal trekkes mellom familie og individ.