FILM: En ørnepark skal høytidelig åpnes utenfor Bodø og en distré prinsesse med sørlandsdialekt klipper snora. Samtidig er en ondsinnet dame i rosa grilldress og hennes motvillige datter ute på tokt i bobilen. De jakter på ville dyr som de tar til fange og selger til utstopping. Nå er de fast bestemt på å fange havørna som regjerer fra toppen av fjellet i ørneparken.

«Ingen havørn, ingen ørnepark,» sier prinsessen og politimesteren gir derfor saken høy prioritet, men både han og assistenten har begrenset talent for å jakte på forbrytere. I stedet er det Pelle Politibil som får snusen i bobilskurkene når han ser et klatretau hengende langs fjellsida.

De nære ting

Filmen er oppfølgeren til «Pelle Politibil går i vannet» og hovedpersonen er fremdeles ansatt som kjøretøy ved Salten politidistrikt. Gassen tråkkes i bånn fra første scene og viser at man ikke behøver 3D for å gi publikum den sugende følelsen av fritt fall og full fart i terrenget.

Det er ikke et kontroversielt miljøbudskap filmen fremmer - ingen liker at sjeldne dyr blir drept for utstopping - og heldigvis er filmens hovedtema et annet, nemlig forholdet mellom foreldre og barn og mellom gode venner.

Først har vi vennskapet, mellom Pelle (Robert Stoltenberg) og hans venninne fra forrige film, oteren Oda, stemmelagt av en Pernille Sørensen i strålende komisk form. Oda er kvikk, både i replikken og rent fysisk og Pelle ville aldri klart seg uten henne, særlig ikke når de får ansvaret for en ørnunge som har mistet moren sin.

Høy kvalitet

Pelle Politibil er i utgangspunktet en figur klekket ut i trafikkpedagogisk hensikt på 80-tallet, med påfølgende kjendisstatus gjennom radio, TV, bøker og spillefilm, før Rasmus Sivertsen, Rune Spaans og Qvisten Animasjon laget den første av to dataanimerte langfilmer i 2010. Disse to produksjonene er Pixar-inspirert animasjon av høy kvalitet. I og med at hovedpersonen er en Boble, får vi mye biljakt, filmet fra fiffige vinkler og med en herlig «elastisk» estetikk. Det blir rikelig med humørfylt fart og moro, men i de mer sårbare scenene kommer også Arthur Johansens manus til sin rett, med en ørnunge som tror Pelle er «mamma» og flere fine skildringer av vennskap. Det aller fineste er å være født, sier Pelle. Og det nest fineste er å være sammen med dem man er glad i. Snufs.