I sin hilsen til meg i Dagbladet forrige uke slår Paul Chaffey fast at universitetene blir avgjørende for norsk konkurransekraft og for velferdsstatens bærekraft i åra som kommer. Jeg er enig. Når vi ikke kan konkurrere på pris, må vi konkurrere på kvalitet og innovasjon. Det må være et høyt kunnskapsinnhold i de varene og tjenestene vi leverer.

Jeg er også helt enig med Chaffey at høy kvalitet på utdanningen er viktig - ja, kanskje det aller viktigste for et universitet med langsiktige ambisjoner. Det er nettopp derfor vi bruker ordet «kvalitet» hele 35 ganger på 13 sider i vårt strategidokument Strategi 2020. Det er nettopp derfor vi satser på nye læringsformer og en sterkere kobling mellom forskning og utdanning. Det er denne satsingen som begynner å gi uttelling. Et eksempel er prosjektet Computing in Science Education - Beregninger i realfagsutdanningen - ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Dette prosjektet er en spydspiss i vår forskningsbaserte utdanning og var ett av tre prosjekter som fikk NOKUTs Utdanningskvalitetspris i 2012.

Chaffey og jeg er enige om hvor vi vil, men ikke om hvor vi er i dag. Chaffey går i samme felle som så mange andre og benytter plasseringen på en enkelt universitetsrangering som et argument for at det står heller dårlig til i norsk forskning og høyere utdanning. Universitetsrangeringene måler bare en del av det universitetene driver med. Og de legger vekt på forskjellige kriterier. Hadde Chaffey sett på Shanghai-rangeringen, ville han ha notert seg at Universitetet i Oslo er nummer 17 blant Europas universiteter. Og nummer 67 i verden.

Det er over 10 000 universiteter på denne kloden. Universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø når jevnlig opp blant de beste 1- 3 prosentene. Men uansett hva rangeringene sier: Selvsagt må vi bli bedre. I ei tid da utdanning og forskning går på tvers av landegrensene må vi være på talefot med de aller beste universitetene i verden. Det er denne erkjennelsen som ligger i UiOs motto: Også vi søker stjernene.

Som et av verdens mest ressurssterke land burde Norge definitivt ha noen av verdens ledende universiteter. Der er vi ikke ennå. Høyere studiekvalitet, styrket internasjonalisering og mer forutsigbare karriereløp er viktige deler av oppskriften for å komme dit. Med den langsiktige tenkningen som er nedfelt i den nye forskningsmeldingen er tiden inne for å lage en konkret plan for hvordan norsk høyere utdanning og forskning kan få sin rettmessige plass på stjernehimmelen. Vi skal gjøre vårt dersom myndighetene gjør sitt.