KUNST: Følelsen hos Cindy Sherman er bortenfor, skriver den svenske forfatteren Sara Stridsberg i katalogen til utstillingen Cindy Sherman - Untitled Horrors på Astrup Fearnley Museet: «...å være bortenfor redning, bortenfor trøst og illusjoner, bortenfor utopier. Det er ikke mulig å gjøre verkene hennes til fetisjer. De vekker ikke noe håp.» Et knippe forfattere bidrar med spesialskrevne tekster til Shermans fotografier, blant annet Karl Ove Knausgård, og representerer en fin eksperimentell inngang til en av samtidskunstens mest profilerte kunstnere gjennom tre tiår.

Denne amerikanske fotografen ble opprinnelig knyttet til postmodernismen, gjennom sin bruk av kamera som utforsker av fortelling og bildekoder. Det såkalt approprierte bildet, hentet fra andre sammenhenger og gjenbrukt i eget kunstnerskap, preget tidlig Shermans praksis. Siden 70-tallet er det hennes egen ansikt og kropp som har gått igjen som motiv, som en fleksibel beholder for ulike roller, iscenesettelser og maskespill. Sherman opptrer med filmen som forelegg både som hovedrolleinnehaver og regissør. Serien Untitled Film Stills (1977-80) er for lengst å regne som en klassiker, og understreker Shermans sjangerbevissthet. Her poserer Sherman i 69 forskjellige utgaver, iført et rikt utvalg parykker og antrekk som understreker en spesifikk estetikk, blant annet som klisjémessig hot bibliotekar eller som tvetydig heltinne på kjøkken og soverom. De kvinnelige karakterene synes fanget i en filmatisk handling og fikserer med det samme kulturelle og sosiale stereotypier.

Enkeltbilder fra serien er å se på Cindy Sherman - Untitled Horrors. Seriens uklare skillelinjer mellom betrakter og betraktet, objekt og subjekt, danner et bakteppe for denne retrospektive utstillingen som konsentrerer seg om de groteske og urovekkende sidene ved hennes produksjon - fra midten av 70-tallet frem til i dag. Kuratorene - Gunnar Kvaran og Hanne Beate Ueland fra museet samt Lena Essling fra Kunsthaus Zürich og Daniel Birnbaum ved Moderna Museet (utstillingen er en samproduksjon mellom de tre institusjonene) synes å hevde at dette aspektet har vært lite understreket tidligere, men her er det vanskelig å si seg enig. Det frastøtende har lenge gjennomsyret Shermans ikonografi, med sine abjekte bilder av oppkast, perverterte proteser og forråtnelse. Med karikerte motiver, og en surrealistisk miks av stående formularer fra porno, katastrofereportasje og skrekkfilm, er det teatralske forfallet konstant tilstede. Den seksualiserte sammensmeltningen mellom voksproteser og mennesker, glinsende kroppsvæsker og maltrakterte lemmer, viser en grunnleggende skrekk ved det fysisk ekstreme. I ett motiv er et mannlig og et kvinnelig underliv, med slapp hud, spleiset sammen, slik at man instinktivt vender seg vekk.

Etterhvert som Sherman selv har blitt eldre, har hun i tiltagende grad portrettert og karikert varianter av den middelaldrende kvinnen - med overdrevne gester er hun oversminket, emmen og vulgær. Den fysiske endringen innlemmer også et galleri av historiske og fiktive skikkelser. Det er en mørk strømning som presser på i disse bildene, men de leker også men en poserende pompøsitet som kan oppfattes som en kritikk av en ensporet materialistisk kultur. Her opptrer parallelt amerikansk patriotisme og et luksusliv omgitt med dyr kunst. Kunsthistoriske referanser er også sterkt tilstede, i rene pastisjer over kvinnens tildelte rolle som madonna eller aristokrat — et betinget og begrenset repertoar. Et renessanseportrett i profil, med løsnese og perler, angir i så måte en stilisert maktposisjon. Kvinnen blir den andre, den fremmede i kulturen, men stirrer i mange av Shermans fotografier tilbake på oss fra halvmørket.

Ingen av Shermans fotografier er titulert, de har kun et nummer, og kunstneren har her valgt å montere sine mange serier ukronologisk - flere steder i nye konstellasjoner som blander eldre og nyere arbeider. Dette synliggjør de tematiske perspektivene. I museets bygning for de temporære utstillingene, som ved åpningsutstillingen i fjor høst var overmøblert av arbeider fra egen samling, er det nå en annen mulighet for konsentrasjon. Likevel preges utstillingen av for mange oppbrutte sekvenser, spredt over mange rom. Visningen av Cindy Sherman må også sies å være et nokså trygt og forutsigbart valg, til tross for de truende randsonene vi presenteres for.