(Dagbladet:) Rosanne Cash er en av de store, kvinnelige artistene i nyere, amerikansk countrymusikk. Siden debuten i 1978 har hun utgitt 12 soloalbum. Fredag opptrer hun i Jacobs kirke i Oslo.

Hun er skilt fra sangeren Rodney Crowell, som hun har tre døtre med. Nå er hun gift med gitaristen John Leventhal. Paret har en sønn og bor på Manhattan.

Selvbiografi

I 2010 utga Rosanne Cash boka «Composed: A Memoir», en selvbiografi om sitt forhold til musikken og familien, ikke minst om sin berømte far, Johnny Cash (1932-2003). Særlig etter at filmen «Walk the Line» (2005) gjorde suksess på kinoer verden rundt, følte hun behov for å komme med sin versjon.


-Vår familiehistorie er på mange måter mistolket. Jeg hadde behov for å komme med min sannhet om det som har hendt. Jeg ville på en måte rette opp det jeg opplevde som feil. Filmen ble en Hollywood-versjon av en meget komplisert historie.

-På hvilken måte?

-Det er akkurat som om alle gjør krav på sin Johnny Cash. Han er enten bare god og ikonisk, eller det motsatte. Noen plasserer ham som konservativ, andre som radikal. Eller de legger vekt på forholdet til fengsler og forbrytere. Alle forsøker å gjøre ham endimensjonal. Han var det motsatte, svært mangfoldig. Jeg var der da han døde. Det var en smertefullt stund. To år seinere døde min mor. Det er så mye som har skjedd i livene våre. Jeg har forsøkt å få ting til å henge sammen. Legge dem til ro. Det var en lettelse å skrive denne boka.

-Hvordan var det å være barn i familien Cash på 1950- og 1960-tallet?

-Det var selvsagt ikke enkelt. Min far var rusavhengig, og hele oppbruddet mellom ham og min mor var smertefullt. Alle skilsmisser er vonde. Det ble mye galskap av det. Samtidig var musikken der, hele tida. Sett i ettertid var det nødvendig at de gikk fra hverandre. De var nok lykkeligere hver for seg.

Del av sjela

-Hadde du mye kontakt med faren din?

-Absolutt. At jeg ble musiker, var mye hans fortjeneste. Han oppmuntret meg hele tida. Jeg fikk være med ut på veien som tenåring. Da jeg var 18, ga han meg en liste med 100 sanger han satte spesielt stor pris på. Den ble grunnlag for en plate jeg ga ut for fire år siden, «The List». Jeg hadde ingen anelse om at jeg skulle hente fram denne lista så mange år seinere. Plata er en bekreftelse på noe jeg deler med faren min, kjærligheten til disse sangene, som på et vis er en del av hans sjel, av det stoffet han er gjort av.

-Hvordan opplevde du siste del av hans karriere?

-Den var fantastisk. Produsenten Rick Rubin skal ha mye ære for den utrolige musikalske gjenfødselen far gjennomgikk. Han ble totalt revitalisert. Han ble så lykkelig og lidenskaplig. Det minner om maleren Henri Matisse, denne kreative eksplosjonen helt på slutten av livet.

Leser mye

-Du skriver også sanger selv. Og noveller. Hva er forskjellen på å skrive prosa og sangtekster?

-Jeg elsker å skrive tekster til melodier. Men det må være musikk i prosaen også, rytme. Jeg har skrevet hele mitt liv. Jeg elsker å lese, Tolstoi, Jane Austen, Alice Munroe, Hilary Mantel. Og Shakespeare! Jeg stjal et bilde fra ham til en sangtekst forleden; «en edestein i skyggen».

-I Oslo spiller du i en kirke. Er du religiøs, som din far?

-Nei, overhodet ikke. Far var mer av en mystiker. Men jeg har sunget i flere gamle kirker, i Berlin og London. Jeg tror på musikken. På forholdet mellom musikerne og publikum. Når de møtes, oppstår det en forbindelse mellom hjerter du ikke finner noe annet sted.