ANMELDELSE : Det er en risikosport å skrive oppfølger til en så stor suksess som «Wonderboy». Langeland har da også uttalt at det aldri kom til å skje. Han må likevel ha falt for fristelsen, for nå er den her. Boka med den ikke upretensiøse tittelen «Fyrsten», som attpåtil åpner med et Machiavelli-sitat.
 
Det kunne gått riktig galt. Det gjør det ikke, i en roman der Langeland til og med spår utfallet av høstens valg. Det skulle ikke forundre meg om han får rett.    

Handlingen er lagt til sommeren 2013, og avsluttes ved stortingsvalget i september. En lettere gråhåret, plettfri George Clooney-aktig Christian von der Hall har ganske møysommelig og i det skjulte, bygget seg opp etter skilsmisse og konkurs. Han driver det mektige og  myteomspunne PR-byrået Hall Consulting, som blant annet jobber for Jens og Jonas. Nå skifter han side, og skal hjelpe Høyre å vinne valget. Det i et politisk Norge styrt av retorikk, utpressing og informasjonsfiksing. Der Kjetil Try er Ap`s viktigste politiske strateg, og Dagsrevyens Nina Owing ordrett leser opp PR-byråenes pressemeldinger.  

Etter Anonym-bøkene er det ikke lett å komme med vittige avsløringer av det politiske Norge. Men nå bedriver ikke Langeland satire, snarere en lett karikert sosialrealisme.

Typene her er skremmende gjenkjennelige: Den ryggesløse von der Hall, som ikke lenger ligger under for perverterte seksuelle lyster, men står i fare for å dø av overtrening til Birken. Høyres smellvakre Ayla, til forveksling lik kulturministeren.. Og ikke minst von der Halls tidligere kompanjong: Den utro partyløven Fridtjof Kierschow, med trekk som kan likne Christian Ringnes.   

Liksom i «Wonderboy» opptrer også her et utall virkelige personer. Både Erna, Jens og Jonas dukker opp, riktignok nærmest som kulisser. Langeland har også lagt inn spenningsmomenter: en høyretopp dør etter «scarfing» (von der Halls gamle sex-hobby) på en hipp fest, der von der Halls datter er involvert. Her er mystiske lekkasjer fra utro tjenere, en korrupt vg-journalist og en lettkjøpt overbetjent. 
      
«Fyrsten» er skarp, litt vittig, intelligent, velinformert og velformulert — og nokså glatt.

Von der Hall forblir nærmest en karikatur, og jeg venter hele tiden på at Langeland skal komme med noe forløsende: En overraskende vri eller dybde eller brudd i den nokså overfladiske skildringen. Den kommer aldri. Langeland surfer liksom bare frem til en skuffende tam avslutning.  

En kan selvsagt si at det speiler det glatte og overfladiske ved von der Hall, som igjen er eksponent for en glatt og overfladisk tid. Alternativt kan en si at det speiler noe litt glatt og overfladisk ved Langeland som forfatter.

Lynskarp som han er.