En forhutlet Hitler våkner opp på en byggeplass i Berlin. Det er 2011, men det vet han ikke. Ennå. Forvirret forsøker han å orientere seg, blir sjokkert over mangelen på respekt han blir møtt med - før han finner en aviskiosk og innser det utrolige. Han besvimer. Kioskeieren forbarmer seg over ham og gir ham nye klær - til erstatning for den gamle, skitne uniformen. Hitler er tilbake, men det er det ingen som skjønner. De tror han er en imitator, og blir raskt et fenomen. Han dukker opp i talkshow, får etterhvert sitt eget - og når vi forlater ham har han stiftet et politisk parti. Den tyske forfatteren Timur Vermes har hatt enorm suksess med sin debutroman, «Han er her igjen». Først og fremst er det en humorbok, men tydeligvis også noe mer. Den er solgt i 850 000 eksemplarer, og har ligger på toppen av bestselgerlista siden desember - treffende prissatt til 19 euro og 33 cent per stykk.

Hva er det som er morsomt? Boka er skrevet i førsteperson, så det er Hitler selv som forteller. Hans perspektiver på det moderne samfunnet, og ikke minst absurde politiske tordentaler - både som indre dialog og som faktiske taler i denne kontrafaktiske romanen, skaper driv og komikk. Det forvirrende, og kanskje tiltalende, ved boka er både at leserne og det fiktive universet i boka ler av og med Hitler. I boka gjør forfatteren et snedig grep: Hitler blir banket opp av nynazister, som feilaktig tror at han gjør narr av dem i sine tv-opptredener. Dette utnytter Hitler selvfølgelig til det fulle ved å spille offer, og vinner stor sympati hos andre ledende politikere og i media. Han snakker på tv med representanter for De grønne og Sosialdemokrater som bare virker lettere irritert over meningene hans. Metode og posisjonering vinner over politisk innhold.

Boka har mange lag. Den spiller på den postmoderne, ironiske distansen til vår nære, grusomme fortid. Det kanskje mest velbrukte eksempelet vi kjenner er «Der Untergang»-parodiene - særlig scenen der Hitler har et utbrudd foran offiserene nede i bunkersen. Der har vittige sjeler lagt tekst på den tyskpråklige filmen der Hitler tilsynelatende raser over alt fra at Susan Boyle ikke vant «Britain?s got talent», til at offiserene ikke har klart å finne iskrem til ham. Forfatteren utfordrer denne ufarliggjøringen. Forestillingen om at en så krakilsk figur først og fremst er komisk, og dermed ikke en trussel. På en overdreven måte forteller boka hvor effektfull Hitlers metode kunne ha vært, også i dag.

Tysk presse har ikke vist samme begeistring som publikum. Vitsing med Hitler som utgangspunkt er ikke lenger en helt ny øvelse i Tyskland. Süddeutche Zeitung mener det ikke er kvaliteten på boka, men Hitler som gjør den populær. De spekulerer i at det finnes en slags politisk korrekt tørst etter å le av Hitler, for å vise sin egen opplysthet. Det er jo en temmelig nedlatende tolkning. For selv om boka kanskje ikke tilfredsstiller de aller mest kresnes krav til komisk presisjon og nyskapning, har den tydeligvis maktet å skru sammen humor og en avansert lek med mediedynamikk og kulturelle og politiske referanser på en måte som finner solid gjenklang. Den er oversatt til 32 språk, og kommer på norsk i midten av mai.

Tematikken vil være gjenkjennelig flere steder enn i Tyskland, men kanskje på andre måter. I Hellas er nynazistene på frammarsj, i Italia er en komiker med retoriske raseriutbrudd blitt valgvinner. Her hjemme går vi av skaftet på grunn av tilreisende romfolk. En debatt som ville vært nærmest utenkelig i Tyskland. Kombinasjonen av mediedekning, politiske utspill og meningsmålinger skaper en brutal dynamikk som kan skremmet vettet av de som trodde vi levde i et liberalt demokrati. NRK besøker romfolk under motorveibrua på Sinsen, slik min kollega Marie Simonsen har poengtert, og filmer en mann som gjør sitt fornødne med kommentaren: han brydde seg ikke engang om at vi så ham. Per Sandberg velger sine ord med omhu i VG, og sier at det finnes bare én endelig løsning på dette. Å forby tigging. Seks av ti nordmenn i en meningsmåling støtter et tiggerforbud, og dermed blir en human tilnærming til saken politisk risikosport i et valgår.
Vi har ikke akkurat en Hitler som står og skriker som om året var 1933. Men helt av seg selv kan den politiske debatten i 2013 kollapse til et spørsmål om etnisk siling av romfolk ved grensa.