ANMELDELSE: Tenk deg et samfunn inndelt i dyder. Det vil si fem grupper som hver dyrker frem ulike idealer. Det er samfunnsformen i et fremtidig Chicago, som den unge debutanten Veronica Roth risser opp for oss. Det blir det tøff litteratur av.

Den spede Beatrice er snart seksten år. Hun er alltid kledd i grått, hun er forsiktig og dydig og har blitt oppdratt til kun å tenke på andre.

Beatrice har vokst opp blant «de uselviske» - som nærmest beskrives som en amish-liknende sekt. Sammen med de sannferdige, de fredsommelige, de lærde og de fryktløse utgjør de samfunnsstrukturen i et science fiction-aktig Chicago.

En samfunnsstruktur der hver gruppe har sin oppgave utfra den enkeltes egenskaper. Ideelt sett burde det utgjøre en perfekt stat, noe à la Platons idealstat.  

Menneskenaturen er som kjent komplisert, og «Divergent» skal etterhvert bli en brutal fortelling om ondskap, mord og selvmord, manipulering og krigføring. Den er lagt opp etter fantasymalen: Når barna er seksten år må de gjennom en test, for å undersøke i hvilken gruppe de hører hjemme. Beatrice havner blant de sortkledde «De fryktløse». Det betyr livsfarlige opptakskriterier som lett kan ende i døden - noe det også gjør for noen av de unge.

Inspirasjonen fra «Dødslekene» er åpenbar. Men dette er mer enn en daff kopi. Ved siden av at denne boka er proft og godt skrevet, så byr den på et vel av moralske dilemmaer og nokså avanserte refleksjoner rundt godt og ondt.

 Er det for eksempel modig å drepe? Er det mulig å skille mot fra uselviskhet? Er kunnskap kun av det gode? Og hva om uselviskhet gjør at du hvisker ut deg selv, eller at sannheten kan være så brutal at den er ødeleggende?
 
Tittelen «Divergent» henspeiler på de menneskene som egentlig ikke passer i noen av gruppene. Det er tilfelle for Beatrice, som både kan være modig og redd, uselvisk og egoistisk, hevngjerrig og tilgivende. Hun kan med andre ord tenke selv, og det er farlig i et samfunn der menneskene nærmest er programmert til bare å følge en dygd. Et samfunn som styres av onde krefter med grusomme planer.

Sterke kvinner

Plottet er tøft og storslått, og involverer etter hvert Beatrices far og mor, som ikke er så grå som Beatrice trodde. Det tar riktignok litt tid før selve plottet er i gang, og Roth kunne med fordel ha kuttet noen av opptaksprøvene. Persontegningene er nyanserte nok til ikke å bli banale. Her er også rom for kjærlighet, gjennom unge Four, en ledertype blant de fryktløse som ikke vil være leder.

Men stort sett er det kvinnene som er de sterke i denne boka, som avsluttes nokså åpent. For dette er bok én av en trilogi som allerede er en hit i USA.  Det har den alle muligheter til å bli også her hjemme.

En liten kuriositet til slutt. Takksigelser som avslutning på en bok har nærmest blitt malen, også her i Norge.

Roth er ikke snauere enn at hun takker både Gud og Jesus for sine skrivegaver og hjelp til boka.

De er virkelig noe for seg selv disse amerikanerne.