KOMMENTAR: Den evige åtteåringen Emil i Lønneberget er femtiårsjubilant i disse dager. Den fantasifulle lysluggen har til og med en eksakt dato for sin fødsel.

23. mai 1963 satt Astrid Lindgren barnevakt for sin hylende dattersønn. Hun ville roe ham, og sa plutselig: «Vet du hva Emil i Lønneberget engang gjorde?» Barnebarnet tidde. Emil var født.

Emil var den av Lindgrens figurer som sto henne aller nærmest. Fortellingene om familien Svensson fra Katthult i Småland, er bygget på faren Samuel Augusts barndom. Han ville vært jevnaldrende med Emil, som hysset rundt i Småland ved forrige århundreskifte. Samuel August skal ha vært en fabelaktig historieforteller, og figuren skal visstnok ha likheter med Lindgrens bror Gunnar.

Totalt ble det gitt ut tolv bøker om Emil, med illustrasjoner av Bjørn Berg. Bøkene har blitt oversatt til 52 språk og solgt i 30 millioner eksemplarer. Den siste, «Emil og suppebollen» skrev Lindgren så sent som i 1997. Da var hun 90 år gammel. Fem år senere døde hun.

Det er mulig det er som å banne i kjerka, men jeg har alltid tenkt at med Lindgren gjelder unntaket om at filmene er bedre enn bøkene. Kanskje er det langsomheten i Lindgrens språk, i en tid da vi er vant til kjappe og effektive barnebøker. Kanskje er det fordi Olle Hellboms tre Emil-filmatiseringer er så fantastiske, med en evne til å regissere barn som vi nordmenn aldri får til. Lysluggen Emil ble forøvrig spilt av Jan Ohlsson, som nå er dataingeniør og familiefar — og aldri gjør intervjuer.

Og så er det typene Hellbom fant frem til. Som den tannløse kommandoran som gnasker i seg pølsene fattiglemmene skulle hatt. Og selvsagt Emils far, Allan Edwall. Hans legendariske «Eeemiil, förgrömmade unge!», skal han selv ha funnet på. Kanskje mest autentiske og vakrest av alt; Astrid Lindgrens fortellerstemme som innleder filmene. Hun dro for øvrig en Hitchcock en gang — som statist på Vimmerby-markedet.

Emil får en storslått feiring i nabolandet. 23. mai blir det parader rundt i hele Sverige. 25 mai er det stort bursdagskalas på Skansen i Stockholm. Til jul slippes en animert storfilm om Emil.

Og i juni åpner en egen Emil-park i «Astrid Lindgrens verden» i Vimmerby. Der vil barna kunne sitte i snikkerbua, besøke stuen til Krösa-Maja, og kanskje hilse på griseknoen. Det blir den dyreste investeringen i parken noensinne. 22 000 kvadratmeter til en pris av 95 millioner.

Det fortjener Emil. Han er lett å like. Lettere enn Pippi, for dem av oss som har fått dosen av den obsternasige rødhåringen i en tid da fleste barn vel egentlig heller burde fått en god dose Margrethe Munthe. Emil er ikke obsternasig. Han har bare mange gode ideer, og gjør sine hyss utav sitt hjärtas godhet. Gudene vet - i dag ville den stakkars gutten muligens fått en diagnose, og blitt medisinert til ro.

Men det gikk bra med Emil. Svært bra. Han ble ifølge Astrid Lindgren ordfører i Småland. Det var den gang ordførere var å regne som hederlige staskarer.