Obama er under sterkt politisk press for å bruke amerikansk militærmakt i Syria. Hensynet til gjennomføringen av presidentens globale strategi, og usikkerhet knyttet til hva som kan oppnås med militær innblanding i Syria-konflikten, tilsier imidlertid at Obama ikke bør etterkomme dette kravet. Å trappe opp den diplomatiske aktiviteten og øke bestrebelsene på kollektive internasjonale tiltak utgjør et bedre alternativ.

Obama har helt fra starten bygd sin utenrikspolitikk på en erkjennelse av at man står overfor ytterst komplekse internasjonale utfordringer, og at USA i mindre grad enn tidligere kan influere verdenspolitikken på egen hånd. For å sikre sine vitale interesser må USA derfor føre en fleksibel og subtil utenrikspolitikk med klare prioriteringer og vekt på å få andre til å «kjøpe» USAs dagsorden. Ut fra ønsket om å få til det ytterst nødvendige samsvar mellom hovedmål og ressurser har Obama formulert en global strategi med tre sentrale punkter:

Nasjonsbygging på hjemmebane for å sikre det økonomiske og politiske grunnlaget for USAs internasjonale rolle.
Håndtere den maktpolitiske utfordringen fra Kina gjennom å bekle rollen som balanse- og stabilitetsgarantist i Asia.
Omstrukturere det amerikanske forsvaret med større vekt på sjø- og luftmakt for å sikre nødvendig fleksibilitet og et kosteffektivt globalt militært nærvær.

Et kardinalpunkt for gjennomføringen av denne strategien har vært avviklingen av USAs ressursslukende og strategisk sett tvilsomme landmilitære operasjoner i Irak og Afghanistan. Og ikke minst er det maktpåliggende å unngå at begivenheter som man selv ikke kan styre trekker USA inn i nye slike engasjementer. Dette var resonnementet bak «leading from behind» i forbindelse med Libya, og det er dette som gjør at Obama ikke ønsker å bli direkte militært involvert i Syria.

Noen vil sikkert hevde at USA kan begrense seg til å bruke luftmakt og avstandsbaserte våpen mot mål i Syria, mens regionale aktører påtar seg et eventuelt engasjement på bakken. Men av erfaring vet man at i det øyeblikk USA blir direkte involvert i slike konflikter, så sitter landet også med det militære og politiske hovedansvaret for den videre utviklingen. Ikke minst vil dette være tilfellet når en slik operasjon vil måtte iverksettes uten noe mandat fra FNs sikkerhetsråd. En luftoperasjon over Syria vil også være langt vanskeligere å gjennomføre enn den over Libya. Assad-regimet har blant annet et godt utbygd russisk anti-luftvåpen system. I en uoversiktlig og vanskelig militær situasjon, der det i tillegg hersker stor uklarhet om hva som søkes oppnådd, vil et amerikansk militært engasjement lett bli langvarig og ressurskrevende, med risiko for opptrapping.

Ny militær inngripen i en konflikt som den i Syria kan derfor fort bli en trussel mot alle hovedpunktene i Obamas strategi. USA sliter med en anstrengt økonomi og har en krigstrøtt befolkning. Det er vanskelig nok å forme de nødvendige politiske kompromisser for å håndtere utfordringene på hjemmebane, om man ikke også skal pådra seg enda et politisk splittende og økonomisk belastende militært oppdrag.

Et ressurskrevende engasjement i Syria kompliserer dessuten den strategisk avgjørende prioriteringen av Asia. Ikke bare vil det legge beslag på midler hos et amerikansk forsvar som allerede er satt på slankekur. Men det kan også lett sette en stopper for den militære omstruktureringen som utgjør forutsetningen for USAs maktprojisering i Stillehavet og Det indiske hav. Og ikke minst vil det innebære at det politiske fokus trekkes mot Midtøsten med dertil mindre tid og krefter tilbake for å håndtere situasjonen i Asia.

Dette vil i så fall innebære en avgjørende strategisk feildisponering siden det er forholdet til Kina, og USAs evne til å framstå som sikkerhetspolitisk garantist i Asia, som avgjør hvorvidt USA kan beholde sin dominerende rolle i verdenspolitikken. Mister de asiatiske landene tilliten til at USA prioriterer Asia øker sannsynligheten for at stater som Japan og Sør-Korea enten må tilpasse seg Kina eller trappe opp sine nasjonale militære anstrengelser. Kanskje vil de også utvikle egne kjernefysiske våpen. Skulle det skje, har USA spilt fra seg sin sentrale posisjon i verdenspolitikkens kraftsenter. Med andre ord innebærer en direkte amerikansk militær innblanding i Syria en betydelig risiko for å undergrave de helt riktige prioriteringene som Obama har lagt opp til i sin globale strategi.

Mange vil si at dette resonnementet bygger på en kynisk maktpolitisk analyse, og at USA ut fra humanitære hensyn ikke kan vende ryggen til den tragiske situasjonen i Syria. Det vil i tilfellet bety at USA mister en viktig del av sin internasjonale appell og moralske autoritet. Dette er tunge argumenter, men Obama vender som allerede anført ikke ryggen til Syria selv om han sier nei til direkte bruk av amerikansk militærmakt. Og i stedet for å kritisere Obama for unnfallenhet og sviktende lederskap, bør heller hans gjentatte forsøk på å internasjonalisere håndteringen av Syria-konflikten ønskes velkommen som et bevis på at den sittende amerikanske administrasjonen faktisk mener alvor med sin argumentasjon om økt vekt på internasjonale institusjoner. Selv viktige deler av amerikansk utenrikspolitikk blir nå forsøkt implementert gjennom bruk av kollektive ordninger. Det er ikke lenge siden kritikken mot USA gjaldt landets egenrådige opptreden og bruk av militærmakt uten tilstrekkelig internasjonal sanksjonering.

Og ikke minst er det tillitvekkende at den amerikanske presidenten setter strenge krav ved bruken av militærmakt. Ikke bare skal dette være basert i klart definerte mål, det skal også være rimelig sannsynlig at målene kan nås. For anvendelsen av militærmakt er nemlig ikke noe man tyr til bare for å tilfredsstille et presserende behov for å få gjort noe. Kjølig analyse er den beste oppskriften for effektiv bruk av militærmakt, også når det dreier seg om humanitære formål. Det er faktisk en slik tilnærming den amerikanske presidenten synes å basere sin Syria-politikk på. Han gjør klokt i å holde fast ved den.