Ok, dette er nok en artikkel om vår avhengighet av Internett. Det har blitt en egen sjanger, fortellingene om hvorfor man nå har tatt det eksistensielle skrittet å deaktivere Facebook-kontoen sin. Og muligens artikler som denne, som er mer på «slapp nå av»-giret.

På få dager er en slik artikkel delt av 80 000. Teknologiskribent Paul Miller forteller at han hadde hørt så mange ganger at man blir ensom og dum av Internett at han hadde begynt å tro på det. Så han koblet ut alt og kjøpte en telefon uten smartfunksjoner. Han ville først si opp jobben og flytte til foreldrene, men ble i stedet sponset av nettstedet han jobbet for, The Verge, slik at han kunne dele sine nye innsikter fra den «virkelige» verden.

Det gikk riktig bra i begynnelsen. Han fikk skrevet mer, både artikler og på romanen sin. Han fikk lest flere bøker og søsteren hans følte at han lyttet mer til henne. Men etter hvert som stoltheten over å ha overvunnet nettet forsvant, forsvant også følelsen av at livet egentlig var blitt bedre. Han konkluderer med at Internett ikke er en individuell greie, men noe man gjør med andre. Man mister litt av livet hvis man ikke deltar.

Dette er én fortelling fra en mann som har levd med teknologi i store deler av sitt liv. Det finnes noe forskning på det, men det er vanskelige saker å måle og sosiale medier har ikke eksistert lenge nok til at man kan si noe om langtidseffekter. Ensomheten i USA har steget parallelt med utbredelsen av Internett, men det er vanskelig å påvise en årsakssammenheng. Moira Burke har gjort en studie over tid av 1200 amerikaneres bruk av Facebook (referert i The Atlantic). Hun fant ut at effekten av Facebook avhenger av hvordan man bruker det. Hvis du kommuniserer med mer en «likes», øker gleden. Dersom du sitter passivt og gransker andres profiler, får det motsatt effekt. Altså kan det se ut som om det handler om forskjellig bruk, ikke fenomenet i seg selv.

Det var en tid da VHS-kassetten var den tids store satan. På samme måte som tv-en har vært det, og nesten alle kunstneriske uttrykk var det i Platons øyne. Det tar oss bort fra vårt store mål, å bli klokere, bedre mennesker. I dag er det særlig sosiale medier som får skylda for at vi ikke lever livene våre helt som vi skulle ønske. Det tyder på at vi ikke har forandret oss så mye når vi fortsatt skylder på kulturelle fenomener. Men det spørs om man heller må anerkjenne at man iblant ikke har overskudd til å lese en bok, og dermed heller tilbringer kvelden på Facebook.

Det folk angrer på når de dør er ofte at de ikke har tilbrakt nok tid med dem de er glad i. Men å påstå at digitalt samvær ikke kan være ordentlig samvær er bare gammeldags. Og selvfølgelig blir man ikke helt lykkelig om man ikke kommer seg ut i sola og møter folk en gang iblant.