Nittitallet var ganske enkelt ikke Audun Lysbakkens tiår. Rundt ham var verden opptatt av å høre Bård og Harald sammenligne glatt og ruglete pommes frittes, se Jerry Seinfeld filosofere over flyplasskafeer og si ting de ikke mente. En blek ung bergenser som ville ha alvorlig oppmerksomhet rundt virkelige problemer, slet i både motregn og motvind.

- Alt var ironisk og meningsløst den gang. Vi unge radikalere var sinte på det. Vi mente vi levde i en tid som krevde engasjement.

Det er et større alvor nå. Og det er igjen blitt mulig å lese Nordahl Grieg uten ironi. Grieg er en av de store dikterne for Lysbakken og har vært det siden dengang.

- Men etter 22. juli talte han til mange på en ny måte. Diktene fikk ny mening.

Selv er han spesielt glad i diktet «Til Nordens ungdom».

- Det er et trist og håpefullt dikt, skrevet etter at den spanske borgerkrigen er tapt. Det sier til de unge idealistene at ingenting er forgjeves, og at bedre dager kommer.

Når Lysbakken ser på sitt tenåringsjeg, ser han én som ligner litt på Jarle Klepp i Tore Renbergs Stavanger-trilogi.

- Jeg kjenner meg igjen i blandingen av skråsikkerhet og usikkerhet, i det å vite alt om hvordan verden bør og vil bli, og samtidig ha null selvtillit. Alle følelser er sterkere, fordi du opplever dem for første gang, forelskelse, sinne og engasjement. Men så blir du dessverre moden.

Lysbakken ble voksen, han ble stortingspolitiker, partileder i SV, statsråd og eksstatsråd, han ble kjæreste og ektemann og stefar til nå tolv år gamle Leon. Nå bor han i en romslig leilighet i Gamlebyen i Oslo med barnetegninger på veggene, en rød, moderne lampeklump på kjøkkenet og antikke møbler i slitt tre i stua, som kona har funnet på Finn. «Hun tenker og jeg bærer», som mannen sier.

Men den lyse og brå latteren som plutselig avbryter resonnementene, er kanskje et trekk som henger igjen fra tenårene. Og ungdomsradikaleren er blitt opptatt av bøker som peker på idealismens fallgruver, endestasjonene for edle hensikter som på et eller annet punkt penser over på feil spor. Han leser om Stalin og Mao.

- Spørsmålet om hvordan mennesker med aktverdige hensikter kan bli tyranner, interesserer meg. Ofte handler det om en forestilling om at det perfekte samfunn finnes der fremme. Da er det lett å rettferdiggjøre noen snarveier. Man må huske at veien går gjennom gradvise forandringer. Det er venstresidens dyrekjøpte erfaring.

Dag Solstads roman om Gymnaslærer Pedersen er en favorittbok fra gammelt av.

- Den er en beskrivelse av ung engasjement i nær fortid, og er både en kjærlighetserklæring til og en avstandstagen fra et prosjekt med veldig usympatiske sider. Som leser blir du grundig vaksinert mot ML-tankegang.

Men andre venstresidetenkere finnes i rikt monn i hyllene her. Noam Chomsky og Naomi Klein. Aktivisten Hillary Wainwright, med ideer om deltagelse og demokratisering i arbeidslivet og samfunnet SVs leder finner fascinerende. Mark Lynas' «Six Degrees», som handler om hva som vil bli følgene for jordkloden for hver grad temperaturen stiger.

- Det er lesning som gjør meg redd. Klimaspørsmålet har lett for å bli abstrakt snakk om isbjørner og regnskog. Lynas peker på konkrete konsekvenser av dagens miljøpolitikk. Det er et frustrerende paradoks at den største trusselen vi står overfor, aldri står øverst på den politiske dagsorden.

Før toppolitikken, før tenårene som uironiker i en ironisk tid, var Audun Lysbakken en gutt som hang på bruktsjappa på hjørnet ved barndomshjemmet, der du kunne bytte to gamle bøker i én ny. Audun slukte alt som var av Hardy-guttene og Sølvpilen.

- Jeg husker lukten derfra ennå. Det er leit at slike steder ikke finnes mer. Den unge Audun drømte seg bort, om ikke i klasseløse venstresideutopier så i magiske verdener og andre dimensjoner, i «Hobbiten» og «Den uendelige historien». Det var lesestunder på sengen.

Faren leste fra kongesagaene, om barske menn som drepte 800 mann uten at verken de eller Snorre synes det var noe å gjøre noe nummer ut av. Faren døde da Lysbakken var seksten.

- Det kom nok et større alvor inn i livet mitt enn hva som er vanlig for sekstenåringer.

Foreldrene hadde sammen drevet en teatergruppe som laget barneforestillinger. Da faren forsvant, ble moren stående på bar bakke.

- Det var veldig tøft. Foreldrene mine var fortellere og formidlere. Jeg hadde hatt fantastiske opplevelser med å være med dem på turneer. Det er kilden for Lysbakkens engasjement for barnekultur, som han mener burde nyte større respekt.

- Det gir høyere status å lage noe for voksne. Men barna er jo det viktigste. Det virker som om mange synes det er greit at alt barna får av kultur er det kommersielle. Det synes ikke jeg.

Også et annet spor av faren, og hans far igjen, finnes i bokhyllen, nemlig «Jegerprøveboken». Prøven er bestått, kan Lysbakken fortelle.

- I likhet med min far og farfar er jeg glad i skog og mark, og så har jeg en slags romantisk idé om å gå på fjellet med hagle.

Men når du er partileder og småbarnsfar, til toåringen Aurora og ettåringen Storm, blir det ikke mye tid til rypejakt. Jegere må rapportere årlig hvor mye de skyter. De siste årene har det stått en stor, hul null på skjemaet fra Lysbakken. Men det tar partilederen med ro. Han vet han er en av dem som klarer seg om sivilisasjonen faller og naturalhusholdningen vender tilbake. I hylla har han nemlig et verk av en annen stamfar, oldefarens bok om hagestell.

- De levde godt på den under krigen, da mye mat måtte skaffes på egenhånd. Om alt går nord og ned, vet jeg hvordan han dyrker reddiker.

Og så ler Lysbakken igjen, så det klinger under den røde lampen.