DET er sånn passe ironisk at de kostbare og vriene sponsorrettighetene til langrennstjernenes klær til slutt havnet hos Bjørn Dæhlie. Den gamle skikongen bør i hvert fall vite hva han går til når han framover må sette seg ned til forhandlingsbordet for å diskutere med de beste løperne om rettigheter til å ha egne produkter under det nye sponsorregimet. Det var jo Dæhlie som midt på 1990-tallet utnyttet sin egen styrke som sportens store navn til å starte et eget klesmerke.

Dette sportstøyet har bidratt til å gjøre Bjørn Dæhlie rik. Nå vil han møte de samme forventningene hos Petter Northug og Therese Johaug. Begge har navn og popularitet til å følge etter.

Men får de lov?

MÅLT i anseelse burde Marit Bjørgen vært på denne lista over skiløpere som lager god butikk på sitt eget merkenavn. Hun framstår imidlertid ikke så personlig interessert i forretningsdrift, og har vært mest opptatt av å knytte seg til trygge merkevarer som hun synes det er lett å jobbe med.

Dette gjelder også Therese og Petter. De har langt på vei fulgt sine egne interesser inn i sponsorverdenen, og har slik allerede fått troverdige avtaler. Forskjellen synes å være ren interesse. Der Bjørgen helst forblir i sportsmiljøet, kan yngre Northug og Johaug etter hvert finne jobbene sine nettopp på de forretningsområdene de nå reklamerer for.

DET er derfor Bjørn Dæhlie er nødt til å se litt av seg selv i det han starter å forhandle om hvorvidt ulike Therese -og Petter-produkter kan finne sin plass innenfor den dyrekjøpte sponsoravtalen hans. Ettersom hovedeierne i Active Brands også kontrollerer sportsundertøyet fra Kari Traa, blir det i utgangspunktet vanskeligst for Therese Johaug å få utvide hanskemerket sitt til supertrøyer og truser. Samtidig har hun et så sterkt navn og en så lang karriere foran seg, at det må trigge alle parter å utnytte dette åpenbare markedspotensialet.

Det var jo det Dæhlie og kompisen Vegard Ulvang gjorde for snart tjue år siden gjennom skitøy og sokker. Satsingen førte til at de begge er blitt velstående forretningsmenn, men ikke minst at de også har fått personlig økonomi til å kunne leke seg på ski hele tida.

I etterkant framstår det siste kanskje viktigst.

SLIKT er ikke så lett å se for løperne underveis. De kan imidlertid ikke unngå å merke sin egen tiltrekningskraft.

For det var jo populariteten til Petter Northug som først løftet norsk langrenn fram igjen som et nytt, friskt produkt. Rett etter fulgte Marit Bjørgens oppsving, før Therese Johaug gikk så fort at hun ble noe ganske annet enn en ung, pen jente som også kunne gjøre det bra på ski.

Egentlig har dagens generasjon langrennsløpere snudd opp ned på den tradisjonelle forestilllingen om hva en norsk langrennsløper er. Det er denne nye, annerledes kulturen som har ført til at Skiforbundet på bare noen få år har firedoblet sponsorinntektene til denne delen av sporten.

Da må også spørsmålet komme om hvor mye den enkelte toppløper skal få igjen for innsatsen.

LIGNINGSTALLENE viser at de beste forlengst har fått mye. De største stjernene hører til Norges aller best betalte idrettsutøvere. Slik er det ikke økonomisk nød som frister til å hente enda mer ut av populariteten.

Samtidig gir store felles inntekter Skiforbundet helt andre muligheter til å utvikle selve sporten. Denne nye avtalen med en verdi på nær 100 millioner kroner over fire år viser at langrenn står sterkere enn noen gang.

Å beholde en slik posisjon krever kloke og lojale utøvere. Det er sikkert fint å bli rik, men garantert viktigere å bidra til at selve den nasjonale skikulturen får utvikle seg på en sunn måte.

Det har både Petter Northug og Therese Johaug forstått.

Nå gjelder det bare å holde fast på dette godet også mens millionene strømmer inn.