Faren min var ikke som andre fedre. Han var omsorgsfull og lettrørt. Han var kristenfundamentalist og avholdsmann. Og han var det mest tolerante mennesket jeg noen gang har kjent. Som vaktmester på Namdal Gymnas ble han fødselshjelper for rockegruppa Prudence, da han ga de unge rabagastene tilgang til øvingslokale og instrumentlager på skolen. Og det til tross for at han ikke hadde peiling på rock. Det beste han kunne si om musikk, var at den var dempet. Prudence var ikke dempet. Likevel stilte han opp for dem - til og med midt på natta noen ganger, når de ringte på døra vår for å losse utstyret etter spilleoppdrag utenbys. Da sto pappa opp i bare pysjen, ruslet over skolegården og låste opp døra til lagerrommet. Faren min var ikke som andre vaktmestere heller.

Det er viktig at noen er annerledes. At noen viser at våre potensielle væremåter og vårt individuelle handlingsrom er langt større enn vi vanligvis forestiller oss. Ofte blir det for trangt, særlig om du vokser opp i småbyer som Namsos. Ofte kjenner du deg ikke igjen i de få valgmulighetene du får utdelt. Da kan det være helt avgjørende at det dukker opp en artist som David Bowie. Eller Anne Grete Preus. Eller Boy George. (Hvordan hadde det gått med Anthony Hegarty om han ikke hadde oppdaget artisten Boy George?) Eller Patti Smith, som spytter som en kar og helst spiser middag med fingrene, som er både barsk rocker og en sart poet på samme tid.

Hver gang det dukker opp diskusjoner om hva som er mannlig og kvinnelig føler jeg meg fremmedgjort. Og noen ganger direkte provosert. Fordi det bildet de tegner opp som typisk mannlig, stemmer så dårlig med bildet jeg har av faren min. Det stemmer dårlig med meg selv også. Menn skal liksom like tøff rock, gjerne med poserende frontfigurer. Kvinner skal være mer opptatte av det følsomme, gjerne singer/songwritere med gode tekster. Men det stemmer ikke for meg. Mine kompiser digget ganske riktig Deep Purple og Uriah Heep, men jeg var mest opptatt av låtskrivere med gode tekster, disse «svulstige, nærhetspustende artistene som det ofte kan bli utrolig kjedelig å høre på», som en mann uttrykker det i utstillingen «I Dreamt I Was A Real Boy».

Jeg liker godt andre typer muskk også, til og med støymusikk, men jeg søker meg mest mot de artistene og den musikken som våger å vise sårbarhet. Som for eksempel Jeff Buckley, og hans nydelige tolkning av Leonard Cohens i og for seg ihjelspilte sang, «Hallelujah», under en konsert i l?Olympia i Paris i 1995. Helt mot slutten av den lange låta synger Buckley mer og mer lavmælt, helt til sangen og gitaren stilner helt. Så hvisker han til det ekstremt lydhøre publikummet: «This - is - so - rock?n?roll». Til stormende applaus!

Fordi det var helt sant det han uttrykte: En så var og skjør musikk som dette, bærer i seg en iboende kraft som sprenger det meste. Det er definitivt rock?n?roll! Stor takk til Jeff Buckley, Anthony, Patti Smith og alle de andre som har utvidet rammene for hva rock kan være. Og størst takk til faren min, som fikk meg til å droppe drømmen om å bli en virkelig mann.

Innlegget er et utdrag fra katalogen som gis ut i forbindelse med utstillingen om kjønn i norsk pop og rock, «I Dreamt I Was A Real Boy», som åpner på Rockheim i dag.