Norske TV-kanaler viser betydelig mer utenlandsk produsert barne- og ungdomsprogrammer på bekostning av norsk produsert innhold for barn og ungdom. En medvirkende årsak til dette er forbudet mot sponsing av barne- og ungdomsprogrammer. Forbudet virker konkurransehindrende for norske produsenter av barne- og ungdomsprogrammer, samtidig som det ikke representerer noen garanti mot at barn og unge blir mindre utsatt for merkevareeksponering når de ser på TV.

Næringslivets sponsing av TV-produksjoner er lovlig og brukes i stort omfang for å finansiere TV-produksjoner. Sponsorer skal navngis på rulletekst, slik at TV-seerne får kunnskap om hvilke aktører som har bidratt til TV-produksjonen. Videre er det et viktig separasjonsprinsipp i lovgivningen og de redaksjonelle retningslinjene medieselskapene jobber etter, nemlig at redaksjonelt innhold skal være fritt for påvirkning fra slike sponsorer.

Et unntak fra dette gjelder for sponsing av barne- og ungdomsprogram. Sponsing av slike produksjoner er ikke tillatt for aktører som har til formål å drive næringsvirksomhet. Formålet bak bestemmelsene, nemlig å skåne barn og ungdom mot næringsinteresser og reklame, er prisverdig, men i praksis ser man dessverre at bestemmelsene virker mot sin hensikt.

Når TV-kanalene kjøper inn ferdig produserte utenlandske programmer for barn og ungdom, er det ingen kontroll på hvorvidt programmene er finansiert ved hjelp av aktører som har som formål å drive næringsvirksomhet. Når TV-kanalene derimot bestiller en produksjon fra norske produksjonsselskaper, som gjøres i stort monn, vil det som nevnt ovenfor være et forbud mot at næringsaktører er med og finansierer barne- og ungdomsproduksjoner. Resultatet vil dessverre i mange tilfeller være at mange potensielt gode norske barne- og ungdomsproduksjoner ikke ser dagens lys på grunn av manglende finansiering. TV-kanalene må da erstatte sendetiden med innkjøpte barne- og ungdomsprogrammer fra utlandet, som kan være finansiert nettopp av aktører som har til formål å drive næringsvirksomhet.

Man kan tenke seg å unngå denne problemstillingen ved at TV-kanalen finansierer større deler av eller hele produksjonen. På den måten vil man kunne få finansiert produksjonen uten å måtte involvere sponsorer. Dette gjøres også i mange tilfeller. Likevel medfører dette at TV-kanalene må fordele sitt programbudsjett på betydelig færre norske barne- og ungdomsproduksjoner, som igjen medfører at det norskproduserte tilbudet til barn og unge reduseres betraktelig. Og TV-kanalene må fylle den tapte sendetiden med blant annet innkjøpte programmer fra utlandet, som tidligere nevnt kan være finansiert av aktører som har til formål å drive næringsvirksomhet.

Det er på sin plass å spørre seg om reglene treffer slik de var tiltenkt. Noen eksempler kan være med på å belyse dette ytterligere. Det er ingenting i veien med å vise merkevarer og produkter i barne- og ungdomsproduksjoner, så lenge produksjonen ikke samtidig har mottatt økonomisk bidrag eller tjenester fra de samme aktørene. Det er altså lov å vise at man har på seg klær fra Hennes & Mauritz, drikker melk fra Tine eller bruker en iPhone å ringe med osv., så lenge produksjonen ikke har mottatt økonomisk bidrag eller tjenester fra Hennes & Mauritz, Tine eller Apple. Hadde derimot programmet vert klinisk fri for Hennes & Mauritz klær og produkter fra Tine og Apple, hadde det vært ulovlig at programmet mottok økonomisk bidrag fra disse aktørene, mot at det bare sto på rulleteksten at programmet hadde mottatt økonomisk bidrag fra dem. Det er også ulovlig å la for eksempel Statoil eller Norsk Hydro støtte en produksjon som handler om dansing, innvandring eller kjærlighet blant barn og ungdom i Norge, men det er helt greit i samme produksjon å la barna bruke for eksempel Nike klær, drikke Coca-Cola og bruke iPhone og iPad osv.

Det er også interessant i lys av dette og registrere at TV-kanalene programsetter populære serier som «Postmann Pat», «Redningsskøyta Elias», «Kaptein Sabeltann», «Lazy Town» og «Byggmester Bob» og liknende serier som i realiteten fungerer som markedsføring for spin-off produkter avledet fra programmene. Næringsaktører tjener store penger på sekundærutnyttelse av slike programmer.

Jeg mener det er bra at den virkeligheten vi lever i kan gjenspeiles i de TV-produksjoner som skal reflektere vårt samfunn og vår tid. Barn og unge bruker klær fra Hennes & Mauritz og drikker Coca-Cola, og det ville skape et unaturlig skille mellom virkelighet og fiksjon dersom ikke barn og ungdom kunne identifisere seg med det de ser på TV. Det som derimot er vanskelig å forstå er hvorfor det er et problem at aktører som har som formål å drive næringsvirksomhet støtter norske barne- og ungdomsproduksjoner, hvis de likevel ikke har noen redaksjonell påvirkning på innholdet. Og dette blir enda vanskeligere å forstå sett i lys av at TV-kanalene likevel kan programsette utenlandske barne- og ungdomsprogrammer som kan være støttet av nettopp slike aktører.

For alle andre produksjoner enn barne- og ungdomsprogrammer foretas det en vurdering hos TV-kanalene for å fastslå at sponsorene ikke har hatt noen redaksjonell påvirkning på innholdet. Hvorfor kan ikke TV-kanalene foreta tilsvarende vurdering for barne- og ungdomsprogrammer? Dersom man kan konkludere med at sponsorene ikke har hatt noen påvirkning på det redaksjonelle innholdet, hvilken skadeeffekt kan det da ha at det står på programmets rulletekst at programmet er laget med økonomisk støtte fra for eksempel Statoil eller Norsk Hydro? Man skulle jo tro at barn og ungdom blir mer påvirket av merkevarene de faktisk ser på TV-skjermen enn de som bare kan leses på rulleteksten.