FILM: Denne filmen om å bli gammel i Paris starter i et vintermørkt og snødekket Estland som kunne vært manet fram av Aki Kaurismäki, inkludert en snydens full gubbe og et språk som låter nesten finsk. Anne (Leine Mägi) har i to år pleiet sin syke mor og like etter morens begravelse får hun tilbud om en jobb i Paris, der en estisk kvinne trenger tilsyn.

Velkjent mønster

Ved ankomst blir hun mottatt av Stéphane (Patrick Pineau), uten at vi får vite hans relasjon til den mye eldre Frida (Jeanne Moreau), som bor alene i en standsmessig leilighet og som nettopp har forsøkt å ta sitt eget liv. Det er fristende å si at hun spiser hushjelpere til frokost, men bare ferske croissanter er godt nok for den stolte pariserinnen som aldri ytrer et ord på sitt finsk-ugriske morsmål.

Det er forståelig hvis noen tror denne historien vil utvikle seg etter velkjent mønster, fra bitter og livstrett, gammel kvinne i retning av en mer livsglad, gammel kvinne. Men hvordan? Og hvor langt?

God Moreau

«En lady i Paris» er den estiske regissøren Ilmar Raags første film utenfor hjemlandet og 44-åringen har et godt lag med eldre kvinner. Han gir de to karakterene tid, noe som iblant fører til at det skjer for lite av interesse, men det blir aldri uspennende når Jeanne Moreau befinner seg i rommet, en fransk kulturskatt på 85 år som fortsatt spiller inn et par filmer i året.

Vi får vite at den velstående Frida har hatt flere elskere, men hun har også kommet på kant med folk og nå er hun ensom. Hushjelpen Anne snakker brukbart fransk, men også hun er ensom og Stéphane blir en lavmælt trøst for dem begge. Raag burde likevel boret litt dypere under overflaten, særlig hos Frida, og slutten kunne hatt mer sting.