FILM: For å ta det først som sist: Er du en «trekkie», en entusiastisk infanterisoldat i gul genser i armeen av «Star Trek»-blodfans, kan du antagelig plusse på et øye på terningen. Da er ordforrådet og referansene i «Star Trek Into Darkness» som et morsmål for deg, og da er denne filmen antagelig akkurat det du vil ha.

Teknobabbel

Men om årets fremtidsfantasi, oppfølgeren til «Star Trek» fra 2009 og ørtende kapittel i science fiction-sagaen som har seilt som et galaktisk hangarskip gjennom tv- og filmhistorien siden premieren på den første tv-serien i 1966, skal vurderes som en selvstendig film, er det tydelig at den bærer det samme åk som mange fremtidsfilmer før den.

Filmer som foregår i andre verdner enn vårt eget må finne balansen mellom å etablere og bruke dette universets fysiske og teknologiske lover og regler, og samtidig gjøre det med en selvfølgelighet, uten å snakke ustanselig om dem. I likhet med den forrige filmen blir det lovlig mye teknobabbel i «Star Trek Into Darkness». Det er rett og slett vanskelig å ta spørsmålet «Can we warp?» like stirrende og alvorlig som kaptein Kirk (Chris Pine) og førstestyrmannen Spock (Zachary Quinto).

«Indiana Jones»

Når det er sagt, er «Star Trek Into Darkness» musikalsk i miksen av oppriktig alvor og lekent fjas. Tilskueren kastes rett inn i en vill flukt i et blodrødt landskap der kaptein Kirk og Bones (Karl Urban) må rømme fra et primitivt folkeslag med spyd og skjold, mens Spock har sitt å stri med på bunnen av en vulkan.

Det er en fartsfylt, slapstickaktig sekvens som kan minne om Steven Spielbergs «Indiana Jones»-filmer. Slike velturnerte, hektiske, kommer-de-til-å-rekke-det-scener er strødd utover hele filmen, og de fungerer akkurat som de skal.

Karismatisk Spock

Kaptein Kirk, øverstkommanderende på stjerneskipet Enterprise, er en av disse spontane, magefølelsesstyrte cowboytypene, en åndelig lillebror av Tom Cruise i «Top Gun» og Bruce Willis i «Die Hard», og som før er det denne holdningen som gjør at han får gnissende forhold både til overordnede med stramme lepper og den urokkelig logiske Spock.

Pine er ålreit og anonymt eplekjekk i den forutsigbare rollen. Men det er Spock, som er halvt vulcan og halvt menneske og helt i kontroll over sitt eget følelsesliv, i alle fall opp til et visst punkt, som er hjertet i «Star Trek»-filmene. Det er bemerkelsesverdig hvordan Quinto til enhver tid både er den mest uttrykksløse og den mest karismatiske på lerretet.

Fascinerende skurk

Det vil si, han er det helt til mannskapet møter Khan (Benedict Cumberbatch), en mystisk mann med superkrefter som er åpenbare og agendaer som er skjulte.

Cumberbatch fikk sitt vanvittig velfortjente gjennombrudd med tittelrollen i BBC-serien «Sherlock» i 2010. Her bruker han den rare, frapperende ansiktsbenstrukturen sin, det elegante kroppsspråket og den hypnotiserende dype stemmen til å forme en nemesis du aldri er i tvil om kan banke både deg og faren din. I så godt som alle filmer der det gode står mot det onde er det det onde som må gjøre jobben med å være fascinerende - det er sjelden et alternativ i heltens snevre handlingsrom - og Cumberbatch får det til å se lett ut.

Historien? Det er en riktig underholdende og noenlunde logisk linje av eksplosjoner og romsprang, satt i riktig rekkefølge av regissør J. J. Abrams, «Lost»-skaperen som aldri møtte en tidsreise han ikke likte. Det er en nostalgisk stjernereise tilbake til gutterommet, og du vet antagelig selv om du er en potensiell passasjer.