Det har bygget seg litt opp i meg i det siste. Egentlig anså jeg meg for å være ferdig med barndommen min og dens utfordringer, men etter å måtte forholde meg til, i tide og tide, menneskers meninger rundt alkoholproblematikk, klarer jeg ikke lenger å tie stille. Alt fra hvor mye alkohol man skal egentlig kunne drikke mens barna er til stede, til hvorfor det var ingen som sa ifra selv om de visste at den eller den led under foreldrenes alkoholforbruk, står det jevnlig å lese om i avisene. Dette er ikke et tilsvar til én spesiell meningsytring, men et dypt og inderlig hjertesukk på vegne av barn av alkoholikere.

Jeg var selv et sånt barn. Nå er jeg voksen og omtrent halvveis i livet, men etiketten følger meg like fullt. Jeg var en sånn som led under mine foreldres alkoholmisbruk opp gjennom hele oppveksten, uten at noen grep inn.

Jeg var den obsternasige jenta som alltid var frekk og spydig og derfor gang på gang måtte sitte igjen i friminuttene. Sannheten var at jeg var desperat etter voksenkontakt. Jeg var den jenta som alltid hadde på meg for lite klær på vinterstid, og fikk spydige kommentarer fra andre barns foreldre i nabolaget når det var minus ti kuldegrader: «Er du for tøff til å gå med lue du da?!» Mens sannheten var at jeg ikke hadde noen lue. Drømmen min var en mor som maste om at jeg ikke måtte glemme lua mi. Jeg var den jenta som ofte kom for seint på skolen, og som ble ertet fordi jeg luktet piss. Sannheten var at jeg selv måtte sørge for å komme meg opp om morgenen. Det hjalp ikke at jeg var sengevæter fram til tenåra, og at ingen av foreldrene mine hadde kapasitet til å sørge for at jeg fikk dusjet før jeg gikk på skolen.

Jeg ble nok sett, men jeg var likevel usynlig. Ingen tok meg noensinne på fanget, klemte meg og forklarte at det som foregikk hjemme ikke var min feil. Ingen satte seg noensinne ned på huk, så meg i øynene og fortalte meg at mamma og pappa led av en sykdom og at jeg aldri måtte finne på å skamme meg over det foreldrene mine gjorde. Ingen satt seg ned sammen med meg, inntil meg, og forsikret seg om at jeg visste at det var forståelig at jeg elsket foreldrene mine, selv om jeg skammet meg over dem, og at jeg ikke måtte føle skyld fordi jeg håpet innerst inne at jeg var forbyttet ved fødselen og at mine egentlige foreldre var A4 mennesker med hverdagsrutiner og varme luer til kalde vintrer.

Alle visste, men ingen grep inn. Det skortet ikke på medlidende blikk og oppgitt risting på hodet fra voksne når de trodde jeg ikke så det. Det skortet heller ikke på velmenende sladrekjerringer i nabolaget som lurte på hvordan det gikk med mammaen og pappaen min, sånn egentlig. De spurte ikke fordi de var genuint interesserte og ville oss vel, de latet som de brydde seg fordi de ville ha en historie å smøre på i tykke lag til neste syklubbmøte. Det de oppnådde, var at jeg skammet meg enda mer mens jeg frøs i altfor tynne klær. Ettersom jeg var den jenta som luktet piss, ble jeg heller ikke invitert med hjem til noen. Åh, som jeg lengtet etter akkurat det, ikke så mye for det sosiale sin skyld, men aller mest på grunn av mulige utsikter til et varmt måltid, for ikke å glemme litt ro og fred.

Til og med min egen slekt var jeg usynlig for. Tanter som onkler. Og dem har jeg egentlig nok av. Til og med de gjorde som alle andre: Ingenting. De hadde nok med seg og sitt. Sine egne barn, sine hjem med velstelte hager, sine karrierer, og sine egne varme måltid. Jeg har lagt merke til at når barn av alkoholiker-temaet debatteres, er det gjerne lærere, sosialtjeneste og fastleger som får gjennomgå, men jeg lurer, dersom ens egen slekt ikke løfter én eneste finger, hvordan er det mulig å forvente at mennesker som jobber i offentlig etat virkelig skal bry seg? Og med bry seg, mener jeg ikke iverksette tiltak og sørge for oppfølging og blablabla fordi det står i en tjenestepersons stillingsbeskrivelse, mandat eller hva vet jeg. Med det å bry seg, mener jeg at man gjør alle de tingene jeg ramset opp ovenfor: Sette barnet på fanget, stryke det over kinnet, ta med ei ekstra lue, fortelle barnet at det er et vakkert barn. For er det noe som er helt sikkert, så har alle disse det til felles at de føler seg stygge, skitne, verdiløse, utenfor og uverdige, og det å bli sett av noen, om enn bare én person, kan utgjøre den store forskjellen.

Det skal ikke mer til. Bekymringsmeldinger er jeg sterkt imot, for jeg tror ikke det fungerer for selve barnet. I noen få tilfeller, de mest ekstreme og voldelige tilfellene, kan nok bekymringsmelding være på sin plass, men for det store flertallet av barn som lider under foreldrenes alkoholmisbruk, vil ikke barnet ha noe utbytte noe slikt. For meg blir det for kaldt og upersonlig, og uten noe hensyn til barnets ve og vel. Barnet er livredd for å bli tatt vekk fra foreldrene sine, uansett hvor ille det står til i hjemmet. Jeg var livredd for det, og jeg vil tro at dette er ståa for de fleste av oss. Det jeg trengte den gangen, var at andre voksne, de som befant seg i min umiddelbare nærhet, viste meg at jeg var verdt noe, og at foreldrene mine også var verdt noe, selv om de i perioder var fulle hver helg, jevnlig i ukedagene, og alle høytider. Selv om de holdt oss barna våkne gjennom nettene på grunn av krangling, slåssing, skrik og skrål. Jeg hadde ikke trengt noe mer enn at en nabo, moren til en klassekamerat eller slektning virkelig brydde seg uten at det nødvendigvis behøvde å bli så veldig komplisert og opprivende i form av en bekymringsmelding.

I dag har jeg det fint. I dag er jeg hun som feministene nok ser ned på. Jeg gift og hjemmeværende med to barn. Men det er bare fasaden. Innenfor den, befinner en kvinne seg som fortsatt er litt redd for livet, og som ville hatt problemer med å fungere i en vanlig jobb, men som gjør sitt beste for å ha det godt likevel. Som har funnet en snill mann som forsørger henne så hun slipper å skamme seg over å måtte motta sosialstønad. Og som gjør som alkoholikeren, tar én dag av gangen.

I dag er jeg hun som gir til tiggeren som sitter på gata med et utslitt pappbeger i hånda, takknemlig for at det ikke er meg. For det kunne ha vært meg, og fordi jeg tror jeg vet litt om hvordan de føler det når øynene deres møter forbipasserendes foraktende blikk. Jeg tenker med meg selv, at de som er stolte av at de ikke gir noe til tiggere, de som ønsker forbud, jeg tenker at de som aldri kom til min unnsetning den gangen jeg var barn. Og jeg lurer, hvorfor gjøre det så forbannet vanskelig å være medmenneske, når det egentlig er så veldig enkelt?