-Du har genseren bak fram, sa hun.

Pause.

-Og du går ennå i pysjbukse, sa hun.

Fortsatt sa jeg ingenting. Jeg var bare glad til, så lenge hun ikke spurte om når jeg dusjet sist.

Denne dagen eksisterte det en absolutt og direkte sammenheng mellom mitt ytre og indre liv. Permisjonen min hadde vart i fem uker, og jeg hadde ikke hatt umiddelbar trang til å forlate hjemmet og prosjektet jeg hadde fordypet meg i. Jeg var målbevisst, men samtidig ubevisst. Nå sto jeg fast i ei pysjbukse, midt på dagen.

Det var på tide å komme seg ut av huset og gå rundt i byen som en vanlig mann, med alle plikter det måtte innebære. Men før jeg beveget meg utendørs, ble det ytret ønske om at jeg skiftet klær.

Det aksepterte jeg.

Hva hadde skjedd med forfengeligheten? En gang la jeg meg om kvelden med striper i håret og fryktet etterveksten. I mangel på nok penger kjøpte jeg Lacoste-sokker, og fikk mora mi til å nappe krokodillemerket av og sy det på billige gensere. Det var i forrige århundre.

Genser bak fram, slapp i pysjamas midt på dagen, dette var ikke en glipp. Det var konsekvensen av et jevnt og langvarig forfall. Denne stadige gjenbruken av gamle klær var mer et resultat av sløvhet enn et godt miljøtiltak.

-Skal du på fest? spurte den yngste da jeg kom ut av badet. Jeg hadde dusjet og tatt på rein bukse.

Mitt eget forfall har aldri gått ut over mine etterkommere, de har både reine klær og blir vasket regelmessig. Men at forfengeligheten på mine barns vegne denne dagen skulle bikke over i rein idioti, kom likevel som en overraskelse.

Sønnen min skulle på synstest, og jeg måtte følge med. Vi kom fram, han satte seg på fanget mitt og ei myndig dame forklarte med pekestokken. Hun ba ham om å følge godt med på ei tavle på veggen, og si hva han så.

Det første figuren klarte han helt fint, alle måtte jo se at det var en firkant. Deretter begynte han å slite. Så han virkelig ikke at hun pekte på en ball?

Jeg begynte å tenke på at ingen i min familie brukte briller i barndommen. Og er ikke briller veldig upraktisk?

-Ball, hvisket jeg ham forsiktig i øret.

-BALL! sa han.

Pekestokken dunket i veggen foran en is, og han nølte. Jeg tenkte på om briller egentlig er så fint på små barn?

-Is, hvisket jeg.

-IS! sa han.

Da hun kom til enda en firkant, ble jeg tatt på fersken. Hva hadde jeg tenkt på? Jeg hadde vært ubevisst, men samtidig målvisst. Jeg forlot kontoret i skam. Han ble kjempefin med briller.

-Toppen av forfengelighet, sa hun på kvelden da jeg i vanære måtte fortelle at jeg fusket på vår sønns synstest.

-Jeg legger meg flat, sier unnskyld og tar sjølkritikk, sa jeg.

-Du kan begynne med å se deg sjøl i speilet, sa hun.