Men det hele er basert på en bok, skrevet i affekt.

Forfatteren var Margaret Thatchers høyre hånd, men de hadde dårlig kjemi — til slutt fikk han huden full av «Jernkvinnen», og forlot embetet.

Et av hovedmålene med å skrive boka var å kunne bruke initialene F.U., og må vel sies å være det mest britiske «faen ta deg» som noensinne er ytret.

Forfatteren het Michael Dobbs. I kveld kommer han til Nordiske Mediedager i Bergen.

- Hvilken makt ligger i å lage fiksjon om politikk?

- Har politiske romaner og tv-serier egentlig noen makt? Endrer det egentlig noen ting? Jeg vet ikke. Men jeg ser på skriving og politikk som forskjellige tilnærminger til den samme tingen - begge jobber for et publikum.

Michael Dobbs tenker seg om på den andre siden av vår lavoppløste Skype-forbindelse.

- Makten ligger i dramaet. I å sørge for at folk får ser ting på en ny måte.

Derfor har han, når han skriver, prøvd både å underholde og å informere.

- De første tre bøkene mine (de som utgjorde den britiske «House of Cards»-trilogien, journ.anm.) handlet alle om å vise noen sentrale maktinstitusjoner fra en annen side. Samtidig ville jeg vise at alt, også rikets anliggender, bare handler om mennesker. Historie er hva vi gjør mot hverandre.

- Hvilke andre motiver hadde du — bortsett fra å hevne deg på Margaret Thatcher?

- Jeg ville ikke hevne meg på Margaret Thatcher, jeg var faktisk i begravelsen hennes for noen uker siden. Politikk handler jo faktisk ikke om å være varm og nusselig. Veldig ofte har du ikke noe «riktig valg» til rådighet — da handler politikk om å velge mellom to dårlige alternativer.

Slik er «beistets vakre ansikt», for Dobbs.

- En politikers største mareritt bør være at det står «Han var høyt elsket» på gravsteinen hans. Napoleon skal en gang ha sagt det sånn at «storhet er å bli hatet 100 år etter din død».

- Det klarte han ganske godt!

- Sant; All ære er forbigående. Selv Margaret Thatcher ble kastet ut av Downing Street. Det finnes ikke en eneste moderne britisk statsminister som ikke har blitt kastet ut, ryggdolket, eller dratt ut av det huset med neglene klort fast i teppet. Selv Winston Churchill tapte valg! Slik er spillet.

- Handler dette bare om politikkens nødvendige natur? Hva med populismens mørke virkemåter? Her i Skandinavia ble eksempelvis Olof Palme, en idealistisk om enn pragmatisk og overklassepreget statsminister, heftig demonisert i tiden før drapet. Barna har snakket ut om mobbing og drapstrusler. Det var karikaturer, dokker av ham ble brent på høyresidesamlinger, ansiktet hans var tegnet med blink, i de siste månedene av livet hans. Spillets natur?

- Ja. Politikk er alltid om oss og dem, det er en slagmark for ideer. Å bli demonisert og behandlet ubarmhjertig er en del av pakka. I demokratiene som gjelder i vår flik av hemisfæren gjelder i det minste noen regler.

- Som at man ikke kan drepe sine meningsmotstandere?

- Du kan kaste dem fra taket!

Dobbs sikter til alter egoet i «House of Cards», Francis Urquhart, som blir nødt til å bruke litt «ukonvensjonelle metoder» for å feie en journalistklegg av banen i den britiske serien.

- Jeg foreslo faktisk noe sånt for John Major (tidligere britisk statsminister, journ.anm.) da jeg var rådgiveren hans: Hold neste pressekonferanse på taket, så setter du deg i respekt!

- Fulgte han rådet?

- Nei.

- Vant han valget?

- To år seinere tapte han så det sang da Tony Blair gjorde et jordskredsvalg. Men han har en utmerket sans for humor!

- Hvor nært identifiserer du deg med Francis Urquhart?

- Jeg ble en gang beskrevet av The Guardian som «Westminster's baby-faced hitman». Da ble jeg først forferdelig sint.

- På grunn av det med babyansiktet?

- Ja, du kan se at det er lenge siden? sier Dobbs og klør seg på den silkeglatte haka si.

- Politikere prøver alltid på det umulige: å både bli elsket og mektig. Det funker ikke. Så etter hvert har jeg lært meg å like tilnavnet mitt.

- Du ble, hvordan si det, skjelt ut av Margaret Thatcher rett før du forlot jobben som hennes høyre hånd og skrev «House of Cards» i affekt. Hva var det egentlig konflikten handlet om?

- Det var en av de kranglene som ikke handlet om det man kranglet om. På overflaten tror jeg vi snakket om en reklame hun skulle ha i avisa søndagen etter eller noe sånt. Men det handlet også om humøret hennes, om frykten hennes for å tape. Hun hadde vokst seg mektig nok til å være ufølsom for andres mening. Det ble som i et ekteskap, du kan ha øyeblikk hvor du ser deg helt blind på deg selv og følelsene dine. Og vi kaller det ikke utskjelling i England, når det kommer til Thatcher.

- Å?

- Vi kaller det «hand-bagging».

- Utskjellingen var som å bli dengt med en håndveske av en gammel dame?

- Nei. Håndveska til Thatcher var som Churchills sigar: ikonisk. Hun var den første statsministeren til å ha en håndveske, og den brukte hun som et enormt arkivskap - fullt av anekdoter og sitater og statistikker. Når hun grep etter håndveska for å fiske opp et eller annet, visste du at slaget var tapt. Da visste du at hun var mer interessert i det hun skulle finne fram enn hva du hadde å si.

- Du har vært politiker og politisk romanforfatter om hverandre i 20 år nå. Har det aldri vært noen interessekonflikt?

- Overhodet ikke. Jeg brøt aldri noens tillit da jeg skrev, i så fall gjorde jeg det eksplisitt hva jeg holdt på med. Og det var veldig åpenbart at jeg skrev skjønnlitteratur. Du tar den politiske virkeligheten, vanner den ut, også har du historien. Den politiske virkeligheten er altfor absurd til å være troverdig.

- Hva synes du om den amerikanske versjonen av serien?

- Jeg synes det er et fantastisk stykke drama. De har skjønt at kjernen i serien ikke var britisk politikk, men en mer universell historie om maktens natur. USA er verdens mektigste land, så politikerne er gjort mer effektive. Råere. Også liker jeg at de har gitt en så sentral plass til forholdet mellom Francis Underwood og kona. Samspillet er fantastisk.

Før vi forsvinner fra hverandres dataskjermer, har Dobbs mer å si om Margaret Thatcher.

- Vi hadde ingen fantastisk kjemi, men hva gjør det når du får sitte på første rad og se historie bli skrevet? Det jeg virkelig respekterte med henne er at hun visste hva hun ville, og var villig til å sette hele jobben på spill for å få det til. Det er langt bedre med en sånn politiker enn typen som trenger en fokusgruppe til å utrede hvert alternativ før han tar en avgjørelse.