Hvem skal bokloven beskytte? Bokbransjen eller litteraturen?
Les også
Se våre siste filmtrailere
EN Boklöv klarte i sin tid å øke oppdriften i den norske nasjonalhelligdommen «skihopping». En boklov vil neppe klare det samme for den nasjonalhelligdommen som staves «b-o-k-b-r-a-n-s-j-e-n», men som uttales «hensynet til norsk språk og kultur» når verneverdigheten skal begrunnes.
Da Jan Boklöv skapte noe nytt, v-stilen, gjorde han det ved å gi finger'n til alle vedtatte normer og regler for sømmelig skiføring.
Med sprikende ski talte svensken de hoppsportslige høyneser midt imot, men nikkersadelen lærte seg fort å like de lengre og mer inntektsbringende svev. Estetikk kan være en medgjørlig størrelse når publikumsoppslutning og dermed penger står på spill.
BOKLOVEN, derimot, utfordrer knapt en bransjenikkers der den sementerer de bokhandeleiende forlagene Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damms fortsatte balletak på bokomsetningen i Norge. Uavhengige forleggere vil lese loven som noe nær en forlenget «licence to kill» utstedt til de tre bokindustrielle tungvekterne, og de lesende skarer vil oppleve at norske bøker forblir svært dyre så lenge de er forholdsvis nye.
Bransjedominans og høye bokpriser vil sikkert bli forklart og forsvart med hellig glød av Mads Nygaard, Geir Mork, Tom Harald Jenssen eller for den saks skyld Hadia Tajik.
Like sikkert vil flere og flere av oss mene at vi fortsatt er bedre tjent ved å kjøpe ny og gammel verdenslitteratur på engelsk for en rimelig penge enn ved å investere i en middels norsk oppdrettsroman på den dyre siden av fripris/mammutgrensa.
Så heller enn å styrke «interessen for norsk språk og kultur» vil kanskje bokloven styrke bunnlinja hos aktører som får loven som tilleggsgode til momsfritak og adgang til kartellvirksomhet?
I PARIS, på Seinens venstre bredd rett overfor Notre Dame-katedralen, ligger en berømt bokhandel med sus av fordums storhet: Shakespeare and Company. Den er oppkalt etter (men må ikke forveksles med) Paris-bokhandelen som utga James Joyces «Ulysses» i 1922 og er liten, skakk, mørk, trang og uoversiktlig.
Med engelskspråklige bøker i stabler og hyller fra gulv til tak, er den like fullt en nesten berusende påminnelse om hva litteratur egentlig er: Tanker og ideer, erfaringer og fantasier nedtegnet med ord.
I grell motsetning til omtrent alt som har skjedd i norsk bokbransje i de siste ti åra, vekker denne lille sjappa en enorm trang til å kjøpe bøker, komme nær bøkene, komme nær bøkenes innhold.
FORELØPIG er det lovlig, også. Den nye bokloven inneholder gudskjelov ingen passus om at du må ha oppholdt deg i utlandet i minst 24 timer for tollfritt å kunne innføre en — 1 — innbunden roman samt to — 2 — heftede diktsamlinger på fremmed språk, alternativt ingen innbunden roman og tre heftede diktsamlinger.
Faktisk er det fritt fram, iallfall inntil bokbransjen og politikerne bøter på forglemmelsen og tetter smutthullet. For å styrke norsk språk og kultur.
Da Jan Boklöv skapte noe nytt, v-stilen, gjorde han det ved å gi finger'n til alle vedtatte normer og regler for sømmelig skiføring.
Med sprikende ski talte svensken de hoppsportslige høyneser midt imot, men nikkersadelen lærte seg fort å like de lengre og mer inntektsbringende svev. Estetikk kan være en medgjørlig størrelse når publikumsoppslutning og dermed penger står på spill.
BOKLOVEN, derimot, utfordrer knapt en bransjenikkers der den sementerer de bokhandeleiende forlagene Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damms fortsatte balletak på bokomsetningen i Norge. Uavhengige forleggere vil lese loven som noe nær en forlenget «licence to kill» utstedt til de tre bokindustrielle tungvekterne, og de lesende skarer vil oppleve at norske bøker forblir svært dyre så lenge de er forholdsvis nye.
Bransjedominans og høye bokpriser vil sikkert bli forklart og forsvart med hellig glød av Mads Nygaard, Geir Mork, Tom Harald Jenssen eller for den saks skyld Hadia Tajik.
Like sikkert vil flere og flere av oss mene at vi fortsatt er bedre tjent ved å kjøpe ny og gammel verdenslitteratur på engelsk for en rimelig penge enn ved å investere i en middels norsk oppdrettsroman på den dyre siden av fripris/mammutgrensa.
Så heller enn å styrke «interessen for norsk språk og kultur» vil kanskje bokloven styrke bunnlinja hos aktører som får loven som tilleggsgode til momsfritak og adgang til kartellvirksomhet?
I PARIS, på Seinens venstre bredd rett overfor Notre Dame-katedralen, ligger en berømt bokhandel med sus av fordums storhet: Shakespeare and Company. Den er oppkalt etter (men må ikke forveksles med) Paris-bokhandelen som utga James Joyces «Ulysses» i 1922 og er liten, skakk, mørk, trang og uoversiktlig.
Med engelskspråklige bøker i stabler og hyller fra gulv til tak, er den like fullt en nesten berusende påminnelse om hva litteratur egentlig er: Tanker og ideer, erfaringer og fantasier nedtegnet med ord.
I grell motsetning til omtrent alt som har skjedd i norsk bokbransje i de siste ti åra, vekker denne lille sjappa en enorm trang til å kjøpe bøker, komme nær bøkene, komme nær bøkenes innhold.
FORELØPIG er det lovlig, også. Den nye bokloven inneholder gudskjelov ingen passus om at du må ha oppholdt deg i utlandet i minst 24 timer for tollfritt å kunne innføre en — 1 — innbunden roman samt to — 2 — heftede diktsamlinger på fremmed språk, alternativt ingen innbunden roman og tre heftede diktsamlinger.
Faktisk er det fritt fram, iallfall inntil bokbransjen og politikerne bøter på forglemmelsen og tetter smutthullet. For å styrke norsk språk og kultur.
