Olympiske vinterleker? Det er den sterkeste symbolkraften vi har. Den står sterkere enn 17. mai når vi skal reforhandle hva norsk identitet i vårt samfunn er. Og hvordan reforhandler vi norsk identitet i den demografiske utviklingen Norge er i, uten å tråkke på noens følelse av tilhørighet?

I disse dager jobbes det på spreng med å få den perfekte OL-søknaden klar. Fredag 3. mai inviterte Oslo2022 til et åpent idémøte i Operahuset. De gjorde lurt i å ha et åpent folkemøte. En folkefest får vi ikke før vi har regnet med det som skjer i gatene, ikke hva vi setter opp i flotte Operahus.

Kulturmøtet ble starten på noe fint. En ny fase i vår samtidskultur. Og vi mintes hvordan OL 94 iscenesatte den norske kulturarven. Regissør Bentein Baardson engasjerte våre fremste kunstnere som medskapere av åpningseremonien. Og kronet det hele med Liv Ullmann, Thor Heyerdahl og Sissel Kyrkjebø. Det var vetter og det var troll, det var kor og korps og det var reinsdyr og fjordinger. Alt sammen oppmarsjert da kongefamilien kom kjørende med hest og slede til toner av Arne Nordheim. Arenaen i seg selv var forankret i dypet av norsk identitet: Utendørs, midtvinters i 20 kuldegrader, under åpen himmel i en hoppbakke! Jeg blir lyslugget og kollenkåt bare av å tenke på det.

Den midlertidige OL-etaten ønsket innspill på hvordan kulturprogrammet for et OL og Paralympics i 2022 kan utformes. Engasjert som ordstyrer lurte jeg mest på hvem i Norge som kan hoppe høyere enn Danny Boyle. Mannen som hadde ansvaret for både åpningsseremonien og avslutningsseremonien under OL i London i fjor sommer. Han er også mannen bak Oscarfilmen «Slumdog millionaire». Undertegnede stilte som blond for å representere alle pakistanske blondiner i min hjemby Oslo. Og hvorfor ikke? Når store og små nordmenn kan rulle på seg en turban under en av de morsomste flerkulturelle festene i Norge, Turbandagen, så kan også vi sorthårede, være blonde og feire de lyse med blonde lokker. Hår er også kultur.

For må man være blond og bære et norsk flagg for å kunne representere Norge for verdenspublikummet? Nei, man må ikke det. Men man kan feire hverandres farger, hverandres symboler, og aldri la respekt og høflighet eller politisk korrekthet fremmedgjøre oss fra å bli egne med hverandre.

Den for mange irriterende flaggdebatten den siste tiden, er et treffende eksempel på den konstruerte polariseringen i nasjonen. Egentlig speiler ikke flaggdebatten noe annet enn at Norge har vært en selvstendig nasjon altfor kort. Norge og nordmenn er på ingen måter ferdig med å heise flagget, være stolte over grunnloven og hevde seg, endelig som en selvstendig stat. Det har ingen utlendinger problemer med å sette seg inn i og forstå. Hvis de får lov, og ikke bare blir henvist til utlendinghjørnet, der det blir tatt som en selvfølge at alle mener akkurat det samme.

Vil du ha etnisk demokrati og flerkulturell fest? Hadia Tajik som statsminister og Christian Tybring-Gjedde som kulturminister! Den kombinasjonen vil muligens best representere det norske demokratiet i vår nære fremtid. De ville vært det perfekte politiske par. Hun; en bygdeutsprunget kosmopolitisk statsleder og han; fra hovedstaden, en beskytter av norsk kulturarv. Dette paret vil samle folkedypet i passende flerkulturell, men nasjonalistisk miks. Så har vi løst det. Norge går inn i sin tid, samtidig som kulturarven er godt beskyttet, slik norskeste av norske statsborgere vil ha det. Dette er Norge i dag. Dette er det norske folkedypet i dag.

Med dette som bakteppe kan et Oslo2022 gi scenen til samtiden. Til folket.