PAKISTAN: Det har ikke stått på intensiteten. I Pakistan har valgkampen før dagens parlamentsvalg vært preget av store folkemøter, intense debatter, retur av en general som ingen gadd å ta i mot på flyplassen og som senere fikk husarrest, og fallet til en cricketlegende, nå politiker, som av naturlige årsaker ikke klarte å balansere på en overfylt heiskran uten gjerde.

Da GEO News startet valgsendingen torsdag var oppfordringen, i nasjonbyggende ånd og med syngende småjenter tilstede, klar: «Stem, stem uansett! Dette valget kan endre din skjebne» Vel, ja. Kanskje skjebnen er at du blir sprengt i filler utenfor valglokalet.

For valgkampen har vært blodig. Over 100 personer, flere kandidater, er drept. Taliban og en endeløs rekke andre gudekrigere har talt. Her skal det ikke være valg! Særlig har de lagt seg etter regjerende Pakistan People?s Party og deres støttespillere, slik at tidligere statsminister Nawaz Sharif og nevnte cricketspiller Imran Khan, populær blant unge, har fått større plass.

Likevel er valget en milepæl, en relativt folkevalgt regjering for fem år siden skal overrekke ansvaret. Sten på sten skal legges for å bygge demokratiet videre. Kanskje derfor har pakistanere hittil sluttet stort opp om valget. Selv om tilliten er slitt som en gammel klut hytter folk med neven og er med, fordi kjærligheten til landet som synker videre i kvikksanden er så sterk.

Pakistan er skakkjørt og har et enormt image- og sikkerhetsproblem. De daglige bekymringene her setter andres virkelighet i perspektiv: Kristne og andre minoriteter blir drept, jenteskoler blir angrepet, en kilo tomater koster flesk, korrupsjon, drivstoff og strøm er rasjonert, helsetilbudet er så svakt at 60 000 babyer dør hvert år, utenlandske investorer holder seg unna eller går på tå hev, nesten ingen betaler skatt.

Før vinneren nøster opp i noe av dette må Taliban og co, som forer store deler av det onde økosystemet landet sirkulerer i, håndteres. Og det som hittil har vært umulig er ikke mulig uten bred støtte til den som får det nye regjeringsoppdraget. I dag står de politiske partiene, etniske gruppene og regionene langt fra hverandre. Å klare å danne en felles front mot terroren blir den første store prøvelsen.

I dag må myndighetene klare å garantere for folks sikkerhet. Hvis en eneste bombe eksploderer blir folk hjemme. En del kvinner sitter uansett hjemme og stirrer i veggen. Ingen regner med høyere valgdeltakelse enn 40 til 50 prosent. Derfor må en spørre hvor demokratisk valget er, og for hvem, uten å håne de som trosser truslene og gjør borgerplikten.

Noe av svaret er å finne i kommentarfeltet til avisen dawn.com: «Supporting such a farce democracy is a death of democracy itself».